Let it snow...

I morgen er Theo 10 mnd. Han er liksom ingen baby lenger, men en liten gutt med stadig sterkere vilje og meninger.

Han vil stadig oftere ikke ha *spesiell* eller egen mat, men akkurat den maten som Mamma og Pappa spiser, helst skal den ikke være most heller, men i hele biter sånn som vi spiser den.
Ellers har det blitt mange skjeer med tran eller grøt som har seilt gjennom lufta på kjøkkenet, litt i sakte film slik at Mamma og Pappa har fått tid til å tenke "å nei" og få panikk og tenke på all tiden de må bruke på å tørke opp etterpå - alt mens Theo gliser og skrattler så mat som hadde klart turen inn i munnen tyter ut i munnvikene og ned i genseren siden smekken har blitt dratt av for åttende gang det måltidet. Så danser han gjerne litt fra side til side i stolen, og tørker seg fornøyd rundt munnen med ermene på genseren.

Han skjønner også når Mamma og Pappa får Farfar til å være barnevakt fordi de skal avgårde og stresser med å legge ham så de ikke skal komme for sent. Da vil han helst ikke legge seg og står gjerne i senga og roper, danser og ler litt og Mamma og Pappa må komme inn flere ganger og legge ham ned i senga igjen og si natta og "shhhhhhhh, sove nå lille venn" før ham omsider sovner nærmest av utmattelse.
De siste dagene har vi begynt å gi morsmelkerstatning på senga i tillegg til at jeg ammer siden vi omsider skjønte at han ofte stod i senga i stedet for å sove fordi han ville ha rett og slett bare ville ha - litt mer melk - enn den etterhvert slunkne melkebaren til Mamma kunne tilby...
Og de siste dagene har han stort sett sovnet med én gang han har blitt lagt i senga. Det tok oss bare nærmere to måneder med slitsom og langdrøy legging å forstå...

Han begynte å dra seg opp i stående stilling for ca to måneder siden, og beveger seg med lynets hastighet gjennom leiligheten. Han har begynt å utforske 3. hylle i bokhylla etter at nederste og nest nederste har fått gjennomgå en stund, og vi får stadig færre steder å legge ting som ikke bør utsettes for nysgjerrige små barnehender og skarpe små tenner.
Han går med Brio-trallen som Pappa har kjøpt, og vi venter i spenning på den dagen han tør å slippe seg og gå på egen hånd, det virker ikke som det er så lenge til.

Hverdagens litt kjedelige realiteter har begynt å innhente oss for alvor. Permisjonen min er over om noen ytterst få dager, og vi har fått brev i posten om at vi har fått barnehageplass fra 15. februar slik vi søkte om. Det virket liksom så lenge til da vi søkte, nå er det bare noen uker unna. Skal den lille gutten vår være sammen med fremmede hele dagen allerede? Jeg er så usikker på om vi skal ta plassen eller søke på nytt og vente til høsten. Han er jo større da, enda litt tøffere og sterkere.
Men på sett og vis har jeg lyst til å begynne å jobbe igjen også. Må - bare - finne en ny jobb først...

Mange ting å ta stillng til - og raskt. Men først julefeiring. Velkommen skal du endelig være.
Så drar vi på ferie 5. Januar når Peder har begynt pappapermisjonen.
Men allerede før det må vi ha bestemt oss for hva vi gjør med barnehageplassen...

Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv

Det er ikke så ofte lenger at jeg lar meg bevege av en nyhetssak i den grad at jeg går og tenker på den over lengre tid, noen dager så mye at jeg stopper opp og forestiller meg hendelsesforløp fra saken om og om igjen og føler så inderlig mye empati med offeret at jeg er på nippet til å gråte. Det har skjedd flere ganger den siste tiden, for jeg klarer ikke å fatte at noen kan gjøre små barn så stor urett som i saken om Baby P.

Jeg har selv bodd i Haringey i London, og selv om dette er et relativt stort område, føles saken på sett og vis enda nærmere meg siden jeg har bodd i nærheten.

Jeg har sett bildet av den lille gutten med de store blå øynene mange ganger, og det som slår meg hver gang er hvor tillitsfullt blikket hans er, som om han har innfunnet seg med situasjonen - han kjenner jo ingen annen virkelighet - og at på tross av den grusomme mishandlingen er han likefullt fullstendig avhengig av menneskene som mishandler ham siden det er de samme menneskene som gir ham mat, kler på ham og gir ham nye bleier (selv om jeg forestiller meg at ingen av delene kan ha skjedd på en tilfredstillende måte i forhold til hans behov).

Det stikker to små tenner fram i munnen hans og jeg tenker at ingen har trøstet ham når tannfrembrudd har gjort vondt. Ingen har holdt ham inntil seg og sagt at alt skal gå bra når han har vært lei seg. Kanskje lærte han seg tidlig å ikke skrike for små ting som andre babyer gråter for, siden ingen brydde seg eller det kun førte til slag og spark mot den lille kroppen.
På bildet står han oppreist og kikker mot fotografen, og jeg tenker at han må ha vært så stolt som hadde lært seg å gå - helt sikkert uten noen form for hjelp fra omgivelsene.
Lite visste han da om hvordan denne bragden skulle få en brå slutt da stefaren brakk ryggen til gutten tvert av og gjorde den lille kroppen lam og ute av stand til å bevege seg.

Det eneste lyspunktet i denne historien er at han fikk dø til slutt. Det beskrives at Baby P døde i en blodpøl i sengen sin, 17 måneder gammel. Den lille gutten fikk et kort, men likevel altfor langt liv der han ikke kjente til annet enn sinne og vold.

Enhver som ikke selv mishandler vil føle avsky for denne historien og grusomhetene som ble begått mot et spedbarn av godt voksne mennesker som kalte seg foreldre.

Som helt ny mamma lurte jeg mange ganger på om jeg var skikket til å være forelder, for det var så mange ting jeg følte meg usikker på. Nå vet jeg at jeg likevel er kvalifisert. For enhver mamma og pappa som virkelig elsker barna sine og gjør alt de kan for at barna skal ha det bra, er slik en forelder skal være. Vi svikter alle litt innimellom, når vi kommer opp i situasjoner vi ikke vet helt hvordan vi skal takle, men man må bare følge magefølelsen og gjøre det som føles rett. Så lenge jeg beskytter barnet mitt mot reell fare kan jeg sjelden gjøre noen store feil.

Men Baby P er ikke noe unikt tilfelle. Hver dag lider mange barn under voksnes sviktende omsorg, og mange lider i stillhet. Jeg ser ofte annonser i avisen om barnevernsbarn som søker fosterhjem, og tenker på hva det faktisk innebærer for et barn å få et nytt hjem, selvfølgelig forutsatt at det nye hjemmet er trygt og omsorgsfullt.

Jeg er kanskje ikke like skeptisk til fosterhjem lenger nå som jeg har fått mine egne erfaringer litt mer på avstand, og jeg har åpnet for at barnevernet likevel kan være noe positivt og faktisk gjøre en forskjell for mange barn.

Men tilbake til Baby P. Jeg vet at jeg har følt ekstra på omstendighetene i denne saken også fordi jeg trekker paralleller til Theo, til den nydelige gutten min som i en alder av snart ni måneder har begynt å utforske verden i høyden. Han drar seg opp og skyver seg vaklende bortover kanten på stuebordet, vil så gjerne ut og gå helt på egen hånd.
Han er så stolt for alt han får til, smiler bredt og vil vise fram nye kunster til mamma og pappa, som roser ham og gir ham anerkjennelse for alle de små bragdene sine.

Selv om jeg noen ganger ønsker at jeg kunne gå tilbake i tid og endret historien, kan jeg ikke gjøre noe annerledes for Baby P. Jeg ser for meg at han er en liten vakker engel, helt fri fra alt det vonde han måtte oppleve i livet.

Men er det noe jeg kan gjøre, er det å sørge for at jeg er den beste mammaen Theo kan ha.
At jeg har enda mer tålmodighet med ham, og gir ham all den tiden han trenger til å utforske og finne ut av ting.
- Og kanskje lede ham litt, som Kafka skal ha sagt om det å få barn. I følge ham en av de største tingene man kan gjøre her i livet.

Noen små betraktninger

Slutten av oktober. Bare to måneder igjen av permisjonen min. Med fare for å gjenta meg selv - jeg spør meg selv stadig oftere dette: Hvor ble tiden av - du vet den tiden jeg skulle bruke på meg selv og *mine* ting? Svaret, etter litt selvbebreidelse for å ikke ha utnyttet tiden godt nok blir som oftest noe i retning av en forståelse for hvorfor dette flotte tilbudet, om man kan kalle det det, eksisterer. Tiden skal jo ikke brukes på meg, men på barnet mitt.

Jeg ser på Theo og det går plutselig opp for meg at den lille bylten som lå stille og puslet med leker i ro og fred bare for en liten stund siden har blitt et lite kravlevesen, som med lynets hastighet forflytter seg fra kjøkkenet til et hjørne med ledninger langt borte i stua. Ledninger er nemlig en favoritt blant alle de tingene det ikke er lov til å leke med...
Midt i stua har vi en stor romdeler, og i de nederste hyllene hadde vi plassert filmer vi aldri ser på - en samling stort sett bestående av dårlige skrekkfilmer Peder har kjøpt i vanvære lang tid tilbake. Theo har imidlertid overtatt kontrollen over disse hyllene og bruker dem som tunneller fra en side av stua til en annen. Og filmene - de ligger stort sett strødd utover og har blitt "Theos filmer". Kan sikkert virke litt forstyrrende på de som måtte komme på besøk, men filmene har definitivt fått en renessanse som underholdning ;)

Det er ikke så mye jeg ser på tv, men jeg fulgte med på siste sesong av "The Apprentice" da det gikk, og nå ser jeg på "Luksusfellen". Å se på andre som overhodet ikke har styring på egen økonomi gir en slags egoistisk tilfredstillelse og nesten usunn følelse av selvgodhet.
Vi har riktignok ikke huslån enda, men jeg skjønner ikke tankegangen bak det å bevisst kjøpe nytt hele tiden når man ikke har råd til det. Det å skulle ha noe bare fordi naboen har det...
Jeg kommer nesten ikke på noen andre som ikke har flatskjerm bortsett fra oss, eller huslån for den saks skyld. Men vi prøver å leve fornuftig, og selv midt i en finanskrise går vi innimellom på visning om det er et hus til salgs i rett område og rett priskategori.
Men jeg har jo ingen jobb å gå til når permisjonen er ferdig og Peder har heller ingen veldig sikre jobbutsikter fremover. Så vi har ingen hast. Selv om jeg lengter etter å ha "mitt eget" hjem er det likevel bedre å kjøpe hus når vi faktisk har råd til det. Og vi er heldige som har så mye plass å bo på som det vi har nå, det er ikke sikkert vi får det like romslig når vi får vårt eget hus.

Jeg var ute i Oslo forrige lørdag med Raymond. Første hele natt borte fra Theo. Og Raymond gjorde alt han kunne for at det skulle være koselig, men jeg bare lengtet hjem til familien min. Det er større enn halvlitere, gjensyn med gamle kjente og dansegulvet på Shadowlove på John Dee. Alt det jeg satte pris på en gang.

Men likevel - noen ganger kommer fortiden tilbake og innhenter meg. Innimellom barnesangene finner jeg i blant musikk som jeg hørte mye på en gang. Her om dagen var det en Depeche Mode-cd med alle favorittsangene mine. Den hentet fram minner om Slimelight, om venner jeg satte umåtelig stor pris på da, som jeg trodde var viktige venner men som jeg aldri savnet når tåken lettet dagen derpå og jeg flyttet tilbake til Norge.
Men det er mange sånne minner og mange små skyggespøkelser som innimellom titter frem. Og jeg kan nesten ikke tro at det var meg, så store forandringer jeg har gått igjennom de siste årene.

Og så har prinsen min gjort noe fint for meg - noe jeg tror jeg har veldig godt av. Jeg skal spille med Konfront på Elektrostat om et par uker. Han har villet ha meg med som synth-spiller helt siden jeg sa at jeg pilte piano som liten. Og nå blir det sånn, selv om den knappe kveldstiden vi bruker til å øve etter at Theo har lagt seg føles veldig kort og sangene ikke sitter helt enda. Men jeg gleder meg - det er en fin ting å endelig få spille i et band :)

Å sove eller ikke sove - er det spørsmålet?

Natt til i går sov Theo fra vi la ham til klokken seks, våknet bare én gang når vi la oss og gryntet litt. Jeg tenkte - åh, kanskje det snur, kanskje han begynner å sove hele natten nå. Og la til for meg selv - Det er jo lov å håpe....
Så i natt: Våken halv ti, våken tolv, våken to, våken halv tre (husker ikke engang om han sov mellom to og halv tre eller bare gråt sammenhengende), våken kvart over tre, våken klokken seks, jeg tok ham da over i vår seng (noe vi egentlig for lengst har sluttet med) da han virkelig ikke ville sove mer hos seg selv og vi sov til kvart over åtte. Jeg er litt småforkjøla og morgenen kunne ikke by på noen tegn til tilfriskning etter at jeg har brukt halve natten på å stå over senga hans i det iskalde soverommet og prøve å få ham til å sove.
Nå skal jeg gå til anskaffelse av en flanell-pysj og skal ikle Theo mye mer klær om natten - en liten redningspakke til hver - tilpasset den enkeltes behov som kanskje, kanskje kan gjøre en annen natt med mye våking litt mindre ukomfortabel.
Helsestasjonen sier at vi burde flytte ham på eget rom slik at han "sover bedre". Han har begynt å sove på magen, men ansiktet boret ned i madrassen. Det er slik han liker å sove og når jeg snur ham, igjen og igjen, blir han bare frustrert og snur seg tilbake.
Det er den ene grunnen til at jeg liker å ha ham i nærheten. Jeg tror ikke det kommer til å løse problemet med at han våkner ved at vi legger ham på eget rom - han gir veldig sterkt uttrykk for at han er redd eller ukomfortabel når han våkner (ofte har han sparket av seg dyna eller ligger med hodet i fotenden eller på annen måte trenger at vi legger ham på plass igjen og pakker ham inn i dyne og ullteppe for å få sove videre. At noen foreldre kan ignorere barna sine når de gråter fordi de trenger hjelp eller er redde klarer jeg ikke ha forståelse for.
Ofte er han tørst også. Jeg har sluttet å amme om natten før tidligst klokken 05 (som regel våkner han klokken seks og får melk da), men han får vann på tåteflaske og sovner ofte greit igjen etter å ha fått litt å drikke.
Sengen hans står omtrent en meter fra vår, vi tar han veldig sjelden opp når han gråter, og snakker ikke med ham, bare forsøker å berolige ham til å finne tilbake til søvnen. Vi har også en white noise/bølgesvulp-maskin som vi setter på og som ofte hjelper ham (og oss) til å falle i søvn igjen. Og alle "anbefalinger" sier at når vi gjør slik vi gjør nå så skal babyen i løpet av noen dager lære seg å sove sammenhengende gjennom det aller meste av natten uten å våkne.
I morgen fyller han 8 måneder og noen netter er ikke ulikt slik det var da han var rundt 2 måneder gammel.
Han har begynt å øve på å dra seg opp og i går løftet han seg opp på stuebordet (det er riktignok bare ca 35 cm høyt, men likevel), og i stad dro han seg opp etter vippestolen som stod på kjøkkenet og smilte seiersbredt før han falt ned på gulvet igjen.
Vi har utsatt det en stund, men nå må vi flytte senga hans ned på det nederste hakket, selv om det betyr enda mer slitne foreldrerygger i det vi forsøker å trøste i løpet av nattevåkinger. Er om ikke annet - langt bedre enn at han stuper over sengekanten under morgengymnastikken...

Babyer på tur

Å få barn er å påta seg et spennende men skummelt lite kaos som forandrer livet for alltid. I begynnelsen var jeg uhyre redd for at den lille skjøre bylten skulle skade seg eller bli syk, jeg var redd for at jeg ikke skulle vite hva jeg skulle gjøre i en slik situasjon, redd for å gjøre feil eller noe som ikke var bra nok.
Men så innser man etterhvert at selv om man ikke er noen superheltinne så er man som oftest bra nok for sitt barn likevel. Uansett hva som måtte skje tror jeg man klarer å finne løsninger og alltid gjøre det som er best for barnet sitt. Alltid beskytte det og være hos det.
Men man vil også oppleve å komme til kort eller oppleve at man svikter i enkelte situasjoner. Eller øyeblikk. Det er kanskje lov, for det er en stor utfordring å skulle leve ansvarlig for to personer når man ikke har så mye erfaring med å leve ansvarlig for én...

I går falt Theos vogn over ende igjen. Det er tredje gang den velter og etter en sånn situasjon blir jeg full av selvbebreidelse og føler meg som en dårlig mor. En mor som ikke passer godt nok på eller som gjør feil i et lite øyeblikk fordi hun stresser eller tenker på noe annet. Hva kan vel være viktigere enn sikkerheten til barnet mitt? Det gikk heldigvis bra denne gangen også. Men det betyr ikke at det er greit. Det er aldri greit at han får vondt eller nesten-skader seg. Stakars lille gutten min.

Men selv om jeg har blitt flinkere til å ikke miste kontrollen, selv om jeg stresser mye mindre enn før så er det fortsatt utfordrende å være mamma. Og selv om det er helt fantastisk og Theo er verdens nydeligste er det fortsatt slitsomme dager. Han har begynt å krabbe nå og jeg løper stort sett etter ham hele dagen og prøver å sikre huset litt etter litt etterhvert som jeg stadig oppdager nye "feller". Han er kjempeglad i å tygge på og leke med elektriske ledninger, og selv om jeg tror jeg har sikret alle stikkontaktene nå må jeg helt tiden være på vakt bare sånn i tilfelle. Samtidig er denne nye bevegelsesfriheten hans en fin ting fordi han er mye mer selvstendig enn før. Han kommer seg dit han vil og klarer seg fint på egenhånd med noen leker spredd utover gulvet. Så får hønemoren med haukeblikket heller følge ham med argusøyne.

I går var Veronica og jeg på en liten Oslotur med Theo og Ingvild. Vi skulle besøke Magdalena og Junia men endte opp med å tilbringe mye tid på Ikea før vi endelig kom oss opp til Veitvet.
Vel framme var eneste parkeringsmulighet lukeparkering på venstre side, og jeg kastet meg ut i det før angsten klarte å melde seg.
Jeg har aldri lukeparkert mot venstre før, men det gikk over all forventning. Jeg kjørte Veronicas Ford og den var en drøm å kjøre (og parkere). Ikke et vondt ord om vår Volvo V40 men litt forandring fryder :)

Å være epleplukker/samtaler med Bestemor

I går var jeg ute og plukket epler. Vi har flere store epletrær i hagen som bugner av frukt. Trist å bare la det råtne, tenkte jeg. Plukke og sette i kasser i kjelleren - lage syltetøy og eplekaker. Tenkte jeg.
Så jeg skaffet oss en fin og relativt dyr epleplukker (man kan jo spørre seg om det egentlig skal lønne sge å ha hjemmedyrket/høstet/syltet frukt på glass og i kjeller til vinteren) til å få ned frukten fra de øverste delene av treet med.

Etter å ha plukket epler i halvannen time (varigheten av en gjennomsnittlig Theo-formiddagsblund) innså jeg at de øverste eplene fortsatt var langt der oppe (162 cm med Isabelle og omlag én meter og 40 centimeter med hageredskap (fruktplukker) var ikke høyt nok for å få ned de som hang høyest. I tillegg innså jeg at epleplukking slett ikke var noen avslappende kosebeskjeftigelse. Armene konstant i posisjon over hodet mens man lirker og vrir seg rundt og under grener for å få løs eplene minnet mer om fin-fin stamina-trening.
-Så fin midje jeg kommer til å få om jeg gjør dette hver dag, tenkte jeg og så for meg super-sylfide-looken.
Men jeg kommer jo ikke til å gjøre det hver dag. Så hvem prøver jeg vel å lure.

Kanskje er det bare en klisjé jeg synes jeg har hørt altfor ofte, men se for deg settingen: 5 på gata i avisa, noen tullinger i natt&dag som blir intervjuet på byen og spurt om hva de jobber med (én av fem er alltid fotograf, de andre er designer, skuespiller og skribent...doh), en og annen er ja nettopp: Epleplukker (lizzm. Det er sikkert kult å si det når du er på byen og har slurpet deg gjennom sju appletinis).
Og så er det kjendis-intervjuene. Intervjuer: - Hvis du ikke var klesdesigner/fotograf/journalist/skuespiller, hva ville du gjort da?

Kjendis: - Hehe, da ville jeg plukket epler (lener seg til bake og sukker søtt og drømmende)

Men obs! Jeg er her for å avlive denne myten, epleplukking er verken avslappende eller idyllisk. Jeg sår også tvil omkring hvor mange elitistiske oslofiffer som gidder å vifte rundt med elpeplukkeren når de heller kan kjøpe epler på Kiwi (de har jo momsrabatt på frukt og grønt vettu)

Ellers snakket jeg med Bestemor i går.

Bestemor takket for de fine Theo-bildene. Hun takket igjen. Det er litt som en lydfil som spilles på loop å snakke med Bestemor. Hun forteller om noe og rett etterpå forteller hun om det samme igjen, med den eksakt samme innledningen og de samme formuleringene. Søte snille Bestemor.
Bestemor fortalte så om et bilde hun hadde på hylla fra da hun selv var liten.
- 1 år gammel var jeg da, sier Bestemor. – Og storesøsknene mine Jon og Inger var 3 og 4 år gamle. Jeg ser for meg at det må være et fint bilde og prøver å huske det. Det er lenge siden jeg har vært på besøk hos Bestemor og jeg klarer ikke å forestille meg bildet selv om jeg sikkert har sett det før. Kanskje var det ikke så interessant tidligere. Bare et gammelt bilde av Bestemor, liksom. Men for en fin historie det bilde har, tenker jeg nå.
Jeg sier det til Bestemor at noe av det fine med gamle bilder er at de har så mye historie i seg. Mennesker forsvinner men de er levende på bildene. I det ene øyeblikket som var og som ble borte igjen med det samme bildet var tatt. Kanskje er det spesielt derfor jeg er så fascinert av foto. Av øyeblikket som fryses i glass og ramme.
Noen har ment at video skulle kunne erstatte stillbildet. Jeg har ledd av dem eller bare fnyst i forakt. Video du liksom. Hvor er øyeblikket der? Et kaos av uskarpe øyeblikk på én gang, alle uskarpe som en duggete linse, ikke ett eneste av dem perfekt, skarpt, unikt. Hehe. As if.

Når jeg nevner bilder – jeg er med på en lokal utstilling ved Lyshuset på Skarnes og stiller ut to helt ulike prosjekter. Det ene viser jeg fram på bildet her (bildet er fra den lokale Odalsportalen.no) og det andre er en samling litt annerledes portretter som jeg tok da jeg jobbet på studio i Oslo. Fint å endelig stille ut noen av dem.

Og Theo, da? Han er snart 7 måneder nå og er allerede "høyt og lavt". Han åler seg rundt på gulvet og vil helst opp og gå og se verden med det samme.
Vi har endelig tatt i bruk sportsvognsdelen av barnevognen og han elsker at han har fått mer plass i vognen og sover veldig godt når det er tid for formiddags- og ettermiddagsblund. Soving om natten er derimot et helt annet kapittel.
Med unntak av de aller første ukene tror jeg ikke at jeg har følt at den konstant avbrutte nattesøvnen hans har vært like vanskelig som det jeg gjør nå. Og det kommer sikkert av at jeg synes at jeg virkelig prøver å få ham til å sove. Hele natten og i egen seng er målet. Realiteten nå er at han legges i egen seng i syvtiden og sovner fint der, men nekter å fortsette å sove der og må komme over i vår seng en gang alt mellom når vi legger oss og to-tiden. Som så mange andre netter - i natt var jeg oppe i 40 minutter (før jeg til slutt gav meg) mellom ti på ett og halv to og forsøkte igjen og igjen å få ham til å sove. Men nei, det er ikke snakk om. Så fort vi tar ham over i vår seng sovner han. Lille lurifaks. Prøver å trøste meg med at en vakker natt kommer han til å sove. I egen seng, hele natten igjennom. En vakker og deilig natt med sammenhengende søvn for mamma og pappa. *sukk*

Feiring av bryllup og navnefest

Så var den store festen som vi har planlagt i mange måneder plutselig en dag i historien. Ukene før - ikke minst de siste to dagene før den store dagen nådde stress-barometeret uante høyder og jeg fikk flashbacks til sommeren 2005 da jeg jobbet som servitør/bartender og kom mørbanket hjem fra jobb sånn i femtiden om morgenen men aldri fikk sove siden kroppen fortsatt var full av adrenalin fra kveldens skift. Det gikk aldri over - jeg vennet meg aldri helt til å jobbe på den måten selv om jeg var der over et halvt år...

Tilbake i nåtiden. Den store dagen kom og gjestene - i alt 65 - tikket inn. Vi hadde en liten seremoni arrangert av "Team Eriksen" - min pappa Jan og Peders pappa Trond mens Theo, Peder og jeg stod under en smijernsbue pyntet med hvite liljer.
Vi spiste 3 retter arrangert av kokken Monica og hennes 2 assistenter og drakk vin som Peder og jeg hadde valgt ut gjennom vinsmaking på Kollen med Peders vinimportør-fetter Jostein tidligere i sommer. Soave Classico mmm... (jeg har gjemt unna en flaske for senere!).

Theo har nå ikke mindre enn fire faddere; min bror Antonius (Toni), min venninne Marte, Peders søster Ragnhild og Peders barndomsvenn Magnus.

Mamma hadde bakt et helt kakebord nesten helt på egen hånd, inkludert en 3-etasjers bryllupskake. Jeg trodde vi kom til å ha kakerester i flere uker etterpå, men *sukk* der tok jeg visst feil for nesten absolutt alt ble spist. Må vel ha vært et sikkert tegn på at kakene var spisbare.

Theo sov godt da han endelig sovnet, og jeg gikk og la meg i 2-3 tiden, noe jeg er nesten helt sikker på at er det seneste jeg har lagt meg siden vi fikk barn. Satt og pumpet ut melk som jeg helte ut i vasken før jeg la meg, Theo fikk bare opptint melk fra fryseren hele kvelden så mammaen kunne drikke så mye vin hun ville ;)

Så - når de fleste kjedelige detaljene er nevnt har jeg et par refleksjoner omkring festen og i etterkant av den. Jeg tenkte nøye igjennom hvilke av mine venner jeg kunne tenke meg å invitere. Noen av dem som fikk komme har jeg kjent gjennom mange år, andre bare noen få. Jeg kunne bedt mange flere, men i det jeg måtte forsøke å begrense meg litt ba jeg de som har betydd mye for meg - enten i en jevn strøm i årevis eller i en periode da jeg virkelig trengte dem.
Likevel fikk én bestemt hendelse i forkant av festen meg til å tenke litt over hva som definerer en venn for meg, siden det sosiale vesenet Isabelle nå kun er en skygge av den hun engang var etter at jeg har flyttet på landet og fått barn. Og det å få barn i seg selv gjør kanskje at man velger bort noen venner - for at man ikke lenger har noe å snakke med dem om, eller fordi de ikke har forståelse for at tilværelsen blir en helt annen med et barn i huset hvorpå man kan ikke tillate seg å være like spontan som før.
Det er et lite paradoks dette - jeg har nemlig følt på situasjonen i mange år fra den andre siden - og nå vet jeg hvordan det er for begge sidene. Men så er det noen ytterst få som blir sittende på lasset i alle oppover- og utforbakkene. De børster man støv av, gir en klem og et glass vin og tar med seg videre inn i evigheten.

Siden det faktisk var slik at de av vennene mine som var tilstede er venner jeg bryr meg veldig om, ble jeg også litt trist på vegne av en eller to av dem. Jeg vet at jeg er utrolig heldig som har fått oppleve å finne en partner som jeg håper å kunne bli gammel med, for når man har fylt 30 og fortsatt er singel er man liksom ikke lenger fullt så optimistisk for tanken på at det noen gang kommer til å skje. Før jeg møtte Peder lurte jeg ofte på om kjærligheten allerede hadde passert som et hurtigtog jeg aldri rakk, eller at jeg allerede hadde opplevd det som liksom skulle være den store kjærligheten med han jeg var samboer med i England. Jeg husker sårheten jeg følte over å være til bare for meg selv, i et slags eksistens-vakuum der ingenting egentlig hadde mening.
Det er selvfølgelig de som er kronisk single fordi de ikke ønsker å binde seg til én partner, eller tror de ikke ønsker det. Men jeg tror at menneskene er skapt for å leve med en partner, og jeg skulle i blant ønske at jeg hadde Kirsten giftekniv-evner og kunne bringe mennesker sammen. Men hvem vet - kanskje jeg kan?

Theos store lille univers

Den lille gutten vår blir stadig større og lærer nye ting om denne underlige verden. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å bare gi ham morsmelk fram til han fylte 6 måneder, men så begynte han å våkne annenhver time om natten igjen, så jeg ombestemte meg...
Vi begynte å gi ham et grøtmåltid om dagen uka før han fylte 5 måneder. Første måltidet medførte mageknip i flere timer og en lei seg liten Theo, men allerede dagen etter var alle tårene glemt og maten gikk ned på høykant. Og slik har det fortsatt. De første dagene gav vi grøt som ettermiddagsmåltid, før vi flyttet det til kvelden og ventet i spenning. Og ingen av oss har sovet så mange timer sammenhengene siden han ble født. Det var utrolig deilig å få sove nesten en hel natt!
Nå er han i seng mellom 19.15 og 19.30 og sover til 06 eller hvis vi er heldige - klokken syv. Han våkner bare én gang i dette tidsrommet og får mat - som regel rundt halv tre, og sovner oftest greit igjen etter det. Å innføre grøt som kveldsmåltid har også gjort at han sover bedre og litt dypere enn tidligere og slipper å våkne av at vi går inn på soverommet etc.

Han finner stadig nye ting å leke med - i dag da vi la ferdigplen ute satt han i vippestolen i skyggen med leker og insektsnett over seg. Insektsnettet var helt klart den morsomste av de utvalgte lekene og mamma og pappa fikk gå og rette det til stadig vekk. Andre spennende leker er aviser som mamma eller pappa forsøker å lese i (med Theo på fanget - I think not...), og tenke seg til - det meste av hva mamma og pappa spiser eller drikker av kan veives borti med raske håndbevegelser (det ser jo så spennende ut det dere har og det er så fint å se på når det søles ut!)

Etter å ha perfeksjonert rulling fra mage til rygg en stund nå har han akkurat begynt å rulle fra rygg til mage hvis underlaget gir mulighet for å ta litt sats. Han er veldig sterk i bein, rygg og nakke og sitter fint når vi støtter ham og står lenge når vi holder ham i armene - noe han elsker - det er liksom som om han får litt bedre oversikt der oppe. Både Peder og jeg gikk da vi var ca 10 mnd. så det blir spennende å følge utviklingen de nærmeste månedene. Det blir det for så vidt uansett!

Festen

Vi skal ha en stor feiring her neste lørdag - 65 gjester skal skåle for at Theo er kommet til verden og at Peder og jeg giftet oss i fjor sommer. Så det blir bryllupsfest og navnefest i ett. Svigerfar Trond bestemte seg tidlig for å pusse opp en av gårdsbygningene - et såkalt vognskjul - som skulle fungere som festlokale. Vognskjulet var i en heller dårlig forfatning, med et sementgulv som hadde mer eller mindre fullstendig kollapset ned i en underliggende kjeller og maling som flasset av, i tillegg til at en større landsby med vepsefamilier i årevis hadde brukt stedet som bolig og vepsebolene hang tett i tett oppunder taket innvendig. Bygningsingeniør-pappaen min beskrev prosjektet som lite gjennomførbart på så kort tid da han kikket innom tidligere i sommer. MEN: I dag har vi som siste hånd på verket lagt ferdigplen utenfor et nesten helt ferdigoppusset vognskjul, og det ser ikke så aller verst ut. Det aller meste av æren skal gis Trond, Peder, to polske gutter som tok seg av maling, gode naboer med anleggsfirma og gravemaskin og en stor sementbil. Men Theo og jeg har hjulpet til litt vi også. Theo stod for underholdning i morges mens vi rullet ut og tilpasset plenen, som forhåpentligvis ser helt naturlig ut om en uke ;)

Innimellom skulle jeg nok ønske jeg var mer laid-back

Jeg ser bilder fra festivaler jeg ikke har vært på, fester jeg har gått glipp av, nye mennesker som kjenner mennesker jeg kjenner men som jeg aldri før har møtt.
Hvor ble sommeren av?

Tiden går og evigheten spiller ball ute på sidelinjen.
Noe av den evinnelige (og til dels ganske traumatiske) gospelen jeg fikk servert i ungdomsårene gikk ut på å innse at forandring var mulig.
Nå - nesten femten år senere reflekterer jeg snarlig over dette og innser at det nok heller er motsatt - forandring er uunngåelig.

Et Nietzsche-sitat jeg har tatt med meg på veien lyder: "Det eneste konstante er forandring"
Og hvor ofte har jeg ikke minnet meg selv på hvor sant det er.
Jeg snakket ofte da jeg var gravid om hvor store forandringer jeg hadde opplevd i året som gikk. I år er også tiden moden for nye ting, men nå er det mer i form av fornybar energi, og tatt i betraktning detaljer som har falt på plass den siste tiden er det ikke så aller verst i min lille verden nå. Livet er veldig annerledes enn det var bare for et år siden, men det er fint og jeg har det veldig bra med min lille familie og med alt som skjer rundt oss.

Vi har akkurat vært i Finland, besøkte Hanne og Ed og barna Elliot (4 1/2) og Noah (2 1/2) i Turku. Jeg har aldri før kjørt så lange strekninger med bil, og det var igrunn fin langkjøringstrening for meg å kjøre nesten 30 mil i ett strekk (med noen små pauser, selvfølgelig) til Stockholm og tilbake igjen.
Det var veldig fint å være på familietur, selv om Theo fikk litt nok av bilkjøring etterhvert og sov en smule urolig i fremmede senger (noe som sikkert også har sammenheng med at tann nummer to har kommet nå).
Finland er et fint land med tusen sjøer, hundrevis av øyer og ubegripelig språk, men det gjør ikke noe så lenge man tar sauna og kjøper Mummi-effekter. Vi fant også "Brunbjørn på boks" i en matvarebutikk men jeg tror det hører med til sjeldenhetene og medfører ingen spisetvang.
Sauna er forøvrig noe som følger med de fleste hus og forekommer like naturlig i husbygningsplanen som kjøkken, toalett eller et sted å sove.

På vei hjem med båten, i mangel på noe bedre å slå ihjel dagfergetid med, spilte vi familiebingo og jeg var den første til å vinne. Den finsk-svenske bingoverten kalte meg "en äkta bingo-proffs" og jeg fikk en stor sjokoladeplate. *host*

På vei hjem stoppet vi innom Mamma/Mormor/Svigermor i Sunne en gang til (sov der en natt på veien til Stockholm) og så det nye huset. Veldig glad hun har fått et så fint hus som hun kan trives i, endelig.

Det "hemmelige" småbarnsnettverket

Jeg har aldri vært noe særlig for small-talk med vilt fremmede eller folk jeg egentlig ikke har noen interesse av å snakke med. Hvis noen måtte synes situasjonen ble anspent av pinlig stillhet har jeg ofte heller bare nytt øyeblikket og sett ut av vinduet.
Men har man barn - ja da har man visst allerede en million ting til felles og et hav av emner å velge mellom for å la praten gå hemningsløst. På bussen eller toget, i butikken, på tilfeldige rusleturer - nesten uansett hvor jeg ferdes med Theo kommer det fremmede og ukjente opp til meg og forteller hvor søt baby jeg har og hvor uskyldige og stillferdige så små barn er (de skulle bare ha visst, ikke sant!). De (gjerne damer i bestemorsalder) går ikke av veien for å fortelle anekdoter om sine egne barn/barnebarn heller. Og hm, dette er faktisk veldig rart; jeg synes stort sett at det er veldig koselig...

Da jeg var i Oslo på onsdag hadde jeg på én busstur hele to samtaler om tenner, barnehage, soving og hvor fort babyer vokser. Det falt seg liksom bare helt naturlig å snakke med damen som stod med vogn ved siden av min, og når hun gikk av; den neste damen med vogn som kom på. Og neida, det var ikke jeg som startet samtalene ;)

Kanskje er det så mye gjenkjennelse i det å få barn, man opplever ting forskjellig men likevel så likt og vil sammenligne - litt fordi man synes det er gøy, men kanskje også bare sånn for å sjekke at man gjør ting riktig og at sin egen baby er helt normal.

Alt som babyer gjør er forøvrig tillatt selv om det er forbudt for voksne. Theo og jeg satt på tog hjem fra Oslo og etter et flaskemåltid kom en rap som gjallet gjennom hele togkupéen og fikk et titalls hoder til å snu seg. Samtlige (inkludert middelaldrende menn i dress) smilte og nikket anerkjennende. Haha.

Magdalena & Remi fikk en jentebaby i går morges (hurra!!) - har følelsen av at 2008 er året da "alle" får barn - fint for Theo som får mange lekekamerater og venninner!

Familien Hancke/Uller drar på ferie i morgen, har brukt dagen i dag på å vaske klær og pakke, og i morgen ettermidag går ferden først til Mammas nye hus i Sunne (blir første gang vi besøker henne der) og så kjører vi til Stockholm dagen etter. Derfra tar vi ferge til Turku i Finland, der vi skal besøke min venninne Hanne som jeg studerte med i London og hennes mann Ed og barna Elliott og Noah. Blir litt skummelt men sikkert også veldig fint!

Og når vi kommer tilbake fra ferie skal jeg begynne å se inn i fremtiden.

Tannebisser

Jeg har akkurat vært ute og trillet tur med Theo. Andre laaange turen han har fått i dag, den første var med Peder, som kom hjem mer eller mindre utslitt etter et maraton for å få sønnen vår til å sove.
Vi hadde akkurat begynt å komme inn i veldig gode rutiner for soving både på dagtid og om natten, nå den siste tiden har begynt å legge ham allerede mellom kl 19 og 19.30, og det er om en ny verden - plutselig har Peder og jeg fått litt kvalitetstid på kvelden før vi selv stuper i seng. Et lite minus med å legge ham tidlig er at han gjerne er lys våken rundt 05.30, og med en mating i løpet av natten i tillegg har det blitt litt korte netter for oss. Men man får heller bare tvangslegge seg selv litt tidligere - i kveld har vi en plan om å legge oss klokken 23...
Men, for det var et men her... så kom det en liten tannebiss. Tidlig, javisst, siden han bare såvidt har fylt 4 måneder, men den er nå der. En liten tagg i underkjeven som klør og gjør vondt. Og ikke vil han ha noen av bitelekene vi har kjøpt heller, bare Mamma eller Pappas finger er bra nok for å gnages på.
Har tenkt på å kjøpe Dentinox og smøre det på (skal "lamme" gommene litt så det ikke gjør så vondt), men har hørt om babyer som fikk pusteproblemer og kvelingsfornemmelser av det, så kanskje vi heller får lete etter en ny og litt mindre bitering i stedet. Forhåpentligvis gjør det ikke vondt i ukesvis men går over snart (bare å gleder seg til de resterende tennene titter frem!).

Dag blir til natt blir til dag igjen

Jeg våknet i morges - helt uthvilt og dristet meg til å se på klokka. Ni! Theo sov søtt i senga si og med unntak av mating mellom halv seks og seks i morges har han sovet hele natten fra kl 22 i går kveld, og det i sin egen seng. Ok, hvorfor gidder jeg engang å nevne dette? Han har rukket å fylle 3 måneder og på dette tidspunktet burde babyen sove gjennom store deler av natten og foreldrene få den søvnen de trenger, ikke sant?
Før han kom til verden kjøpte jeg en bok om babysoving - "The no-cry sleep solution". Begynte å lese den før han kom, tenkte jeg skulle være godt forberedt - men når jeg leser den igjen nå skjønner jeg godt at jeg ikke kunne relatere til noe av bokens innhold da - babyen måtte komme og holde oss våkne om natten før boken kunne komme til nytte. Og vel, nå har jeg begynt å lese den om igjen, etter at vi hadde 3 netter på rad der Theo mer eller mindre nektet å sove, våknet nesten annenhver time og ikke ville sove igjen. Etter at man føler man endelig har kommet noen vei med å etablere gode søvnrutiner og har skrytt til venner og kjente over hvor flink babyen vår er til å sove om natten, var dette mildt sagt frustrerende.

Men boken beskrev den situasjonen vi opplevde som relativt normal. At babyen gjerne kunne endre søvnmønster helt plutselig og begynne å våkne flere ganger om natten igjen en gang mellom 2 og 4 måneders alder. Puh, javel, tenkte jeg - da får vi bare prøve så godt vi kan igjen...rolig stemning før han skal legge seg, dempet lys, lengre mating, forsiktig byssing for å få ham søvnig...og det fungerte i alle fall natt til i dag.
Det hjelper også litt å vite at små barn våkner langt flere ganger i løpet av en natt enn man skulle tro, gjerne en gang i timen(!). Ofte bare grynter babyen litt og sovner igjen, men når han våkner helt og gråter (uten at han nødvendigvis vil ha mat) er det aldri fordi han ikke vil sove igjen. Den ofte stuptrøtte babyen vet bare ikke hvordan han skal finne tilbake til søvnen og gråter - ikke for å være slem mot foreldrene, og ikke fordi han vil stå opp eller bæres rundt i timesvis.
Han gråter fordi det ikke er noe annet han heller vil enn å sove - men han trenger hjelp til å sovne igjen og føle seg trygg mens ha sover.
I går kveld gikk jeg også rundt med en liten tøykanin foran i bh'en noen timer og la den i senga hans da han skulle sove. Lukten av mamma er med på å hjelpe babyen til å føle seg trygg når den sover i egen seng. Det kan jo ha vært en medvirkende årsak til at han sov godt igjen.
Får bare håpe vi er tilbake i gode rutiner nå.

Ellers er Theo blid som en sol og smilet sitter løst det aller meste av tiden. I går hadde vi vært på trilletur med Veronica og Ingvild og i bilen på vei hjemover så jeg i baby-sladrespeilet at han stirret med stor forundring på sine egne hender, betraktet dem på en måte jeg ikke har sett før. Det var veldig fint å se på, den lille gutten som oppdaget at hendene ikke bare er noe som flyr forbi ansiktet og som kan suttes på eller brukes til å slå etter leker. Jeg lar meg forbløffe over den minste ting han gjør og det er kanskje meningsløst for alle andre, men å se babyen sin gjøre små nye ting hele tiden er virkelig utrolig fint å se på. Jeg tror alle som selv har fått barn er enig i at man blir litt baby-nærsynt og lever i en boble der det meste dreier seg om babyen og dens utvikling. Og at det er både fint og helt ok. Hva annet kunne være viktigere - liksom?

Ellers denne uken har jeg vært og snakket med noen om en lysere fremtid - og jeg er relativt fornøyd med møtet. Det gjenstår selvfølgelig å se om det bærer frukt, men jeg har tid til å sitte på pinnen en stund til. Det er en fin luksus.

Og dietten burde jeg kanskje nevne. Prøv å leve uten sukker, kaffe og melkeprodukter. Når du i tillegg er fiskevegetarianer er det ikke så mye igjen du kan spise. Men etter at jeg var syk med feber og brystbetennelse (av typen man kan får når man ammer) rundt 17.mai bestemte jeg meg for en liten innvendig vårrengjøring. Makrobiotisk diett.
I følge dietten skal man kort oppsummert ikke spise noe særlig annet enn brun ris og dampede grønnsaker, men etter noen runder i lokale butikker og med meg selv - ikke minst - har jeg funnet en gylden middelvei. Og den er -igjen kort oppsummert - det ovennevnte, nemlig å kutte ut kaffe, sukker og melkeprodukter.
Det begynte med sukkersug og hodepine, men jeg har hatt veldig godt av å kutte ut sukkeret - og kaffedrikkingen min (selv bare 1-2 kopper daglig) har i årevis ført til kronisk betent bindevev, så det er sikkert ikke det verste jeg kunne gjøre for kroppen min å drastisk kutte ned på kaffeinntaket.
Men å kutte ut ting i hverdagen betyr jo ikke at man fanatisk lar være å spise ting permanent. Hverdag er hverdag og andre dager er det lov å spise hva man vil. Hovedregelen går ut på å sørge for at det er flere av hverdagene og færre av dagene der man gjør unntak, og forøvrig kan man gjøre som man vil...
Det er selvfølgelig et lite savn etter daglig kaffe og sukker (spesielt for en sjokoladeelsker som meg), men når jeg ser at å unngå det umiddelbart gir helsegevinst ved at jeg ikke har betennelsestilstander, at jeg har mye mer overskudd, bedre hud og mer stabilt humør så er det vel egentlig ikke noen vits i å sirkle rundt kakeboksen lenger...

Fru Rev har fått ny sveis

Små hjertesukk (og noen litt større)

Det er jo ikke det at man ikke har noe å skrive om. Men hvordan skal man få tid til å skrive blogg når dagene bare går? Ofte undres jeg over hva jeg egentlig bruker all tiden på. All denne tiden som skulle være min. Bare min og Theo sin. Men min tid er Theo sin tid, og det har jeg vel innsett nå - sånn er det bare.
Mating, kosing, babystell, turgåing, klesvask, matlaging og innimellom litt babysosialisering... Har vært på noen barseltreff og det er igrunn ikke så grusomt (som jeg kanskje hadde fryktet) å møte andre mammaer som har fått baby omtrent samtidig for å diskutere hverdagsploblemer og spise muffins.

Jeg har vært litt syk de seneste dagene - tett nese, vond hals og litt små-ør i hodet. Peder nevnte i stad at han gruer seg til å være ordentlig febersyk selv samtidig som man må ta vare på Theo. Som om ikke bare én av delene var slitsomt nok fra før av. Men alt går jo - man må bare ikke ta sorgene på forskudd og heller tenke at for hver dag blir han litt mer selvstendig. Og selv om det er en stund enda til Theo kan kle på seg selv så er det mye sannhet i det at han ikke lenger trenger at vi gir han full oppmerksomhet hele tiden. Rundt 2 måneders alder merket jeg et klart skifte i hvordan han i større grad kan underholde seg selv nå. Det slo meg at jeg ikke hadde like vondt i ryggen ved dagens ende og hvordan kunne nå det ha seg...?
Jeg tror mye skjedde på relativt kort tid - det at han ikke lenger har like stort behov for å blir båret rundt og trøstet hele tiden - at han ofte kan ligge i vugge, på leketeppe eller i vippestol og bare se på meg mens jeg gjør andre ting, eller han kan leke med sin nye venn Freddie. Freddie er en ildflue med mange finurlige finesser og i motsetning til mange av de andre lekene han har sett seg litt lei på er Freddie et av mammas bedre valg av babyunderholdning (se bilde).

Men ikke alle dager er fryd og bare lek. Så lenge vi har ro i hverdagen og klarer å holde en viss rutine er alt (som oftest) bare bra. Men om vi drar på tur, får besøk eller på annet vis avviker fra det daglige kan det ofte få uheldige konsekvenser. Hvis jeg stresser blir Theo en liten baby-stressball. Og det er ikke bare det at han merker om jeg er urolig, jeg er helt sikker på at adrenalin og stress-hormoner går over i morsmelken. Jeg har sett det skje gang på gang - nok til at jeg er overbevist nå. Denne helgen kjørte vi flyttelass fra svenskesiden av Finnskogen - min mamma hadde bestemt at det var på høy tid at hennes 30-årige datter hentet sine "bokser fra barndommen" og Peder og jeg kjørte den nesten 2 timer lange turen opp med hver vår bil - en Volvo V70 (stasjonsvogn med stor plass) og en pick-up med lasteplan. Det ble bare såvidt plass til alt som skulle med. Gammelt skrot for det meste.
Sentimentale og lettere paniske Isabelle gråt noen tårer for skumle minner som måtte rippes opp i. Jeg hadde bare lyst til å kaste alt sammen uten å engang se hva som var i boksene. Masse bilder og gjenstander fra de årene av ungdomstiden som jeg helst bare vil glemme, ting jeg hadde lagt lokk på og latt som ikke fantes. Føltes helt fantastisk å kaste disse tingene, veldig symbolsk. Men jeg er på langt nær ferdig, det står omtrent ti bokser med ting som må gåes igjennom i 1. etasje her nå. Men de kan vente. De tingene jeg kastet i går var det viktig å bli kvitt. Viktig å slippe å bli konfrontert med igjen. Det er nesten komisk de gangene jeg innbiller meg at jeg ikke går og bærer på ting fra fortiden. Jeg sier til meg selv at jeg har lukket gamle dører, men i realiteten har jeg kanskje gjort det stikk motsatte. Men sår gror vel aldri av at man setter plaster på dem. De må jo gjerne ha litt luft.

Engelen min

I går 23. april så jeg et innslag fra Russland på nyhetene der det ble markert at det var ett år siden Boris Jeltsin døde.
Jeg husker at jeg satt på jobben og laget en bildekarusell med bilder fra hans norgesbesøk i anledning dødsfallet.
Lite visste jeg at fire dager senere skulle lillebroren min også være død.
Det var søndag den morgenen da jeg fikk vite at han hadde blitt funnet i sin egen leilighet. Jeg har ufrivillig børstet støv av filmen om et tenkt hendelsesforløp som spilte om og om igjen i hodet mitt for ett år siden.
Det blir aldri det samme uten ham, men man lærer seg å komme videre.
Jeg tar meg selv i å ville ringe ham, fortelle ham om alle små høydepunkt i Theos hverdag og stolt vise fram bilder.
Men det får heller bli jeg som etterhvert viser Theo bildene av onkel Gard.
Han ville ha fylt 26 år i morgen - bursdagen hans var akkurat 2 uker etter min. Førstkommende søndag er det 1 år siden han døde.

Overlevelses-strategi #1

Theo sover. Wow.
Siden i går natt har jeg hatt følelsen av å bli satt tilbake flere uker. Rutiner med legging, mating og annet hva-gjøres-til-hvilken-tid ble plutselig ugreit fordi han hadde vondt i magen. Men så innser jeg at dette er mest sannsynlig bare veldig midlertidig og - hurra - vi har jo faktisk klart å komme inn i relativt gode rutiner allerede. Kudos til Peder og meg. Men i dag har jeg vært kjempesliten, etter en natt som minnet mye om en av de aller tidligste zombie-nettene. For ellers, sånn nå for tiden, sover han stort sett mange timer i strekk og våkner bare én eller to ganger om natten for å få mat (for så å sovne greit igjen etter mating).

I mange år før jeg fikk barn kunne man gjerne høre meg si at folk får barn for å skape mening i sitt eget liv. Sagt på en annen måte; for å tilfredstille sitt eget ego...
Og nå som jeg selv har fått barn kan jeg bare bekrefte at det er mye sannhet i det utsagnet. For selv om man ikke bevisst får barn for å tilfredstille et eget behov, er det mye som skjer i underbevisstheten.
Jeg har aldri vært så lite opptatt av meg selv som jeg er nå. Aldri vært så lite deprimert, så lite opptatt av hvordan jeg ser ut eller at mine egne interesser blir tilfredstilt. Det vil si - jeg er jo fortsatt selvopptatt - (hvem er vel ikke det?) men i langt mindre grad enn tidligere. For i stedet for meg selv å passe på har jeg nå et lite hjelpeløst vesen som trenger meg, som elsker å bli båret rundt av meg, sove i armene mine, møte blikket mitt og smile til meg.
Jeg tvilte faktisk på min egen evne til å være en omsorgsperson. Jeg var jo bare den lille jenta med Peter Pan-syndrom og hvordan i all verden skulle jeg kunne være noe for en annen - jeg som knapt klarte å være noe for meg selv?
Men det er rart og underlig det her. Man bare skjønner hva man skal gjøre, hva man må gjøre - og så gjør man det. Og når man er helt utkjørt og kjempesliten så kommer det noen og tar over, overlapper og oppmuntrer.
Jeg skjønner virkelig ikke hvordan noen klarer å være aleneforeldre. Peder og jeg snakket senest i kveld om hvordan vi automatisk utfyller hverandre og tar Theo når den andre er veldig sliten.
Det er en fin følelse. Det er én ting å beundre pågangsmotet til aleneforeldre, men jeg stiller meg fullstendig uforstående til par som tenker at en baby - ja det er akkurat hva vi trenger for å redde det skakkjørte forholdet!
Det er vanskelig nok å finne tid til å pleie et godt og trygt forhold midt oppi hyl og gulp og alt det andre som hører småbarnstid til, hvordan noen bygger et forhold på dette - ja, det kan man jo undres over...

(Når dette er sagt - Peder og jeg sitter ofte og beundrer Theo og ser med takknemlighet på hverandre og babyen vår samtidig som vi nærmest blendet av hans sjarme spør oss selv
- Har vi to virkelig laget dette fine lille mennesket her?)

And now for something completely different.
Andre ting som har opptatt meg i det siste:

- I det alt flere av de gamle plaggene mine etterhvert passer igjen innser jeg at innholdet i klesskapet mitt ser ut som det tilhører en tenåring og jeg føler meg ikke kallet til å kle noe av det på meg...mystisk.

- Og i stedet for å kjøpe noe nytt til meg selv kjøper jeg ting til Theo.

- Vi skal til Oslo torsdag og jeg skal være der alene med Theo fra fredag til lørdag mens Peder er i Bergen med Konfront. Skummelt og fint på én gang.

- Nå er jeg så trøtt at øynene går i kryss og bokstavene stokker seg. jeg kan umulig skrive noe som helst av interesse.

Ja må hon leva ut i 100 år...

Jeg har hørt at en kvinne aldri blir eldre enn 29.

I morgen fyller jeg 30. Vi har barnevakt noen timer og skal ha småbarnsforeldre-venner Veronica og Thomas på middag. På ingen måte noen stor feiring.

Jeg hadde en større fest i fjor da jeg ble 29 - uten dengang å ha den vageste anelse om at jeg et år senere ville være mamma og bo på landet.

Det er spesielt å fylle 30. Det er kanskje den alderen som for alvor markerer en overgang fra ungdomstid til voksentid. Min halvsenile bestemor liker å minne meg på - ofte flere ganger i løpet av en telefonsamtale - at jeg ikke akkurat er noen ungdom lenger. Selv om jeg er ganske komfortabel med å skulle fylle 30 er det kanskje verdt å reflektere litt over akkurat dette.

Enkelte kan ikke vente med å fylle 18 år - for da er de jo “voksne”, mens andre - kanskje meg selv inkludert - har tviholdt på ungdomstiden og har de seneste årene vært selvdiagnostisert med Peter Pan-syndrom.

Jeg har nok definitivt blitt mer voksen det siste året. Både det plutselige tapet av et fantastisk fint menneske som stod meg nær hele livet, og det at jeg giftet meg og ble gravid var med på å forandre meg – kanskje mer enn noen gang tidligere.

Jeg står ofte og lurer på hvor “jeg” ble av – for mye av den jeg er i dag kjenner jeg ikke igjen fra årene som gikk. Når det er sagt kommer vi vel alle til korsveier innimellom. Utfordringen ligger i å velge den riktige veien videre.

Å bli mamma har utvilsomt fått meg til å tenke mer grundig igjennom beslutninger og holdninger - det er ikke bare det at det er praktisk lite gjennomførbart å fortsatt være “ung og uansvarlig”, når man selv får barn - men allerede fra babyen er liten legger man jo grunnlaget for barnets oppdragelse - og man må jo gå foran med et godt eksempel når det gjelder...det aller meste.

Men jeg ser meg ikke tilbake. Hvorfor skulle jeg gjøre det? Lykken ligger kanskje ikke i å få alt man ønsker seg - men heller i å mestre kunststykket det er å ta vare på det fine man har.

Lille speil på veggen der

Etter at man har sett ut som en liten flodhest i mange måneder er det fantastisk å endelig både se og føle at ens egen - gode gamle - kropp begynner å komme tilbake. Riktignok passer ingen av mine gamle trange svarte olabukser helt enda - det mangler liksom noen centimeter i livet - men bortsett fra dem kan jeg bruke nesten alt av mine gamle klær. Så hvorfor i all verden kler jeg meg fortsatt som en blanding av et fugleskremsel og en gammel husmor?
Her har jeg opptil flere alternative svar å velge mellom:

1. Jeg går stort sett bare hjemme og har ikke så mange jeg trenger å vise meg frem for med unntak av amøbefamilien i kjøkkenvasken. Det føles nesten litt trist når Peder - når han kommer sliten hjem fra jobb - gjerne studerer meg nøye og lurer på hva som er nytt (- siden jeg ser så fin ut...takk fine mannen min som legger merke til de små detaljene!) de gangene jeg har tatt bryet med å sminke meg :/

2. Jeg velger å ikke kle meg særlig fint da jeg i løpet av dagen garantert blir gulpet på, tisset på og pådrar meg en halvkilo søle oppetter buksebeina hvis vi klarer å stable oss ut i nærområdet på en trilletur.

3. Jeg har rett og slett glemt hvordan man pynter seg.

Sist lørdag var jeg på "shopping" for første gang på lenge. Veronica og jeg hadde fått pappaene til å passe på Ingvild og Theo og kjørte til Kongvinger. Wii - jentetur! Liksom. Jeg handlet ett plagg til meg selv (på salg - fornuftige mammaen) og ...to bæreposer med klær til Theo! Ute av syne - helt åpenbart ikke ute av sinn...

Jeg får vel bare innse at jeg nok kommer til å fortsette å se ut som et litt forkomment fugleskremsel en stund til. Men jeg har et ess i ermet. Har kjøpt en helt fantastisk kjole hos min favoritt blant klesbutikker på nett: http://collectif.co.uk/ - og så fort vårsolen stråler over i sommermodus skal jeg ut på trilletur som "cool mama".
Og det beste med det? Kjolen er ufornuftig som et lite helvete og tåler ikke maskinvask! ;)

Konfront på låven

(klikk på bildet for å se større versjon)

Man lærer seg...

En venninne av meg som fikk barn sa at hun hadde lært seg å bli vanvittig effektiv. Noe man fort innser er høyst nødvendig når man er hjemme med et liten baby...
For et par uker siden syntes jeg det var veldig vanskelig å få noe som helst gjort, selv gå i dusjen var en av dagens større utfordringer. Men..ikke nå lenger :)
Jeg skal ikke påstå at jeg har masser av tid til å gjøre "egne" ting - en liten baby krever oppmerksomhet kontinuerlig - men om man er villig til å ofre litt får man gjerne tilsvarende mye tilbake (er det ikke slik i mange sammenhenger...). Dessuten blir man veldig kreativ når det gjelder å få ting gjort.
Kanskje det første jeg innså var at Theo kan være med meg på det aller meste. Han kan alltid være i samme rom som meg, og han kan nesten alltid være bundet til kroppen min når han er våken.
Det virker som om han roer seg lettere nå og har blitt litt tryggere, og nesten for hver dag blir han mer oppmerksom - hvis jeg legger ham fra meg et sted følger han meg med blikket.

I går fikk jeg til å farge håret - han lå og pludret på stellebordet (før han lærer seg å snu rundt er en 10 cm høy kant på stellebordet en fin barnevakt) og kikket på seg selv i et babyspeil. Jeg pakket ham godt inn og hadde vinduet og døra inn til stua åpent for å få best mulig gjennomlufting. Og knirkefritt gikk det - jeg var faktisk kjempestolt av meg selv siden jeg har planlagt å få til dette siden før han ble født ;)

I dag skulle vi egentlig få besøk, og jeg skulle "bare" vaske litt på badet og støvsuge. Det første ble veldig stykkvis og delt, men støvsugingen gikk som en lek (selv om ikke alle kriker og kroker ble tatt..) da Theo satt i Mei Tai og sovnet til duringen av støvsugeren ;)

Jeg har for vane å skulle gjøre mange ting på én gang - frustrasjonen er stor når jeg ofte sitter med følelsen av at jeg har gjort en rekke ting - men bare halvveis...
For meg er en av øvelsene ved å bli mamma å innse at jeg ikke klarer å gjøre like mange ting som tidligere - og kunne være fornøyd med det.
Jeg ser at det bli lettere når jeg heller ikke begynner på nye oppgaver før andre er fullført. Det handler egentlig bare om å gjøre hverdagen lettere for meg selv. Og jeg har jo allerede bevist at ingenting er umulig - bare det gjøres i riktig rekkefølge og rett tempo.

Søndag, soving, sosialt savn

Theo forandrer seg nesten fra dag til dag. Han fester blikket mye og lengre av gangen, han har lengre perioder der han er våken og følger med på "noe" eller på oss uten å nødvendigvis ville ha vår fulle oppmerksomhet (selv om det aller meste av tiden vil han helst bli båret rundt).
Han har blitt flinkere til å sove om natten, de siste nettene har han bare våknet et par ganger i forhold til tidligere netter der han gjerne har våknet 5 ganger i løpet av natten. Krysser fingre for at det kan fortsette slik - for når mamma og pappa får nok søvn er et mye enklere å fungere i hverdagen :)
Peder begynte å jobbe igjen torsdag og fredag. Det merkes godt når man er hjemme med hele ansvaret for en liten baby, særlig de dagene da han ikke sover så mye eller vil ha oppmerksomhet hele tiden. Enkle ting som å gå i dusjen eller få spist for meg blir litt som små delmål man kjemper seg mot innimellom mating, stell og kos med babyen. Andre ting som husarbeid, det å få gått ut en tur eller ganske enkelt sette seg og pusle litt foran data'en kommer i andre rekke. Men...jeg lærer hele tiden å bli mer effektiv - gjøre flere ting på én gang og å utnytte alle små 5-minutter til å få gjort noe.

Denne helgen har Peder øving med Konfront noen timer lørdag og søndag. De skal spille konsert i Bergen i slutten av April, og jeg synes det er kjempefint at han får til å holde på med musikken selv om Theo tar mye av tiden. I kveld skal jeg prøve å få tatt et band-bilde - vi har bestilt barnevakt hos farmor og farfar for anledningen og siden Konfront øvingslokale befinner seg rett over gårdsplassen burde det ikke være en altfor stor utfordring heller.

Denne uken har Peder påskeferie (fint med en mann som er lærer!), og vi skal komme oss til Oslo en tur fra onsdag til torsdag og ta i mot besøk for de som måtte ha lyst til å stikke innom leiligheten (rett bak Deichmanske bibliotek)

Gleder meg til Theos første tur til storbyen, gleder meg ikke like mye til hverdagen begynner igjen etter ferien. det er ikke til å stikke under en stol at til tross for den fine utviklingen hans som det er gøy å følge med på så blir lett alle dagene litt like og jeg savner at noe "skjer", jeg savner å gjøre ting som jeg setter pris på eller å bare dra til byen og treffe noen på en café. Det er litt for langt til Oslo for at jeg kan gjøre det enda, og Theo er enda litt for liten til å være uten mamma flere timer... Så det får heller bare vente.

Men jeg tenker mye på hvordan fremtiden blir, hvordan dagene fortoner seg når permisjonen er over og hva - ikke minst - jeg kommer til å jobbe med... Det er lenge til enda og det er mange spørsmål som forblir ubesvarte en stund enda, men jeg kan ikke la være å tenke og fundere, og kanskje i det små sende ut noen små ønsker om en arbeidshverdag som føles meningsfyt og ikke bare består av ensformighet og stress. Det er vel ikke for mye å be om, er det vel?

Hva trenger babyen?

Jeg skrev lister til den store gullmedaljen da jeg var gravid – alt babyen skulle komme til å trenge – eller mer presist hva jeg trodde vi kom til å trenge til babyen. For babyen trenger jo ikke så mye. Den er ganske fornøyd om den får mat, søvn, tørr bleie og kos…

Barnevogn må man jo ha, og bilsete om man har bil, likeså et lager med klær, seng og et egnet sted å stelle den lille kroppen. Men hva med alt det andre man liksom trenger?

Mot slutten av svangerskapet følte jeg at vi nærmest hamstret ting helt uvilkårlig, og jeg bestemte meg for å la resten av babylisten ligge til Theo hadde kommet og reelle behov meldte seg. Og de gjorde de jo raskt.

Så som en liten oppsumering – dette er en liste over ting og tips som har vært nyttige for oss. Ikke dermed sagt at andre føler de har behov for de samme tingene, men muligens kan det være til hjelp i gravide-tåka (som jeg igrunn var mye mer plaget av enn amme-tåka…)

På sykehuset etter fødselen ble Theo pakket mye inn i flanell-kluter og helsetepper. Å bli pakket inn eller båret nært er noe babyer liker godt, da de føler seg trygge ved å ha lite plass rundt seg – minner dem om tilværelsen i livmoren.

Flanell-kluter er dessuten fin-fint til stell og tørk etter vask, da vi har tonnevis med kluter og 4 babyhåndklær med hette som -ikke er nok- for en liten krabat som tisser ned stellebordet nesten ved hvert stell…

Så…vi gjorde det enkelt – kjøpte to store hvite flanell-laken som vi klippet opp i 8 deler hver – et voila! 16 flanell-kluter som kan brukes som gulpekluter, ekstra varme/innlegg i bæresele, håndkle/vaskekut eller innpakning av baby. Billig og veldig easy peasy lemon squeezy!

Amme-BH – jeg har prøvd flere ammebh’er som jeg følte gav dårlig støtte og generelt var ekle å ha på. Jeg har ganske stor byste og nå som jeg ammer er de enda en størrelse større enn da jeg var gravid. Størrelsen jeg bruker nå er 80F og når du bruker en så stor cup-størrelse betyr kvalitet på bh’en en hel del. For å unngå brystbetennelse er det ingen dum idé å velge amme-innlegg av ull, men en bh som også er av ull er heller ikke å forakte. Da jeg var gravid frøs jeg ofte helt sinnsykt mye på puppene (det var veldig plagsomt – spesielt i “offisielle sammenhenger” da jeg ikke bare kunne stryke meg selv over brystet uten å se fullstendig gal ut) og denne intense frysingen var en medvirkende årsak til at jeg kjøpte meg en amme-bh av ull. Den ser ikke så fancy ut, men den er helt fantastisk varm og behagelig og gir veldig god støtte og jeg har kjøpt en til av samme slaget. Merket er Aclima og den kan kjøpes gjennom nettbutikken til http://mammaogmeg.no eller http://babyshop.no/

Ammepute! – Doh, tenkte jeg, en egen pute for amming, hva skal man vel med det? Jeg venter i alle fall til etter at babyen har kommet med å kjøpe det…

Fikk låne en ammepute på sykehuset og det var helt supert for å finne gode ammestillinger. Å ha en baby liggende i armene i relativt mange timer dag og natt gir vonde skuldre, vond rygg, vondt steder du nesten ikke visste du kunne ha vondt (litt som etter-effekten av gymtimene i første klasse på videregående).

Man trenger ikke sånn superfancy Marimekko-pute til 1000 kroner heller (heia Finland!), vi fant en helt fin en på Kid Interiør til 199,- og jeg bruker den hele tiden! Ellers er det fint å lage seg en “ammekrok” hjemme – et rolig og komfortabelt sted med masse puter til støtte. Gjerne med bokhylle og vannglass innen armlengdes avstand.

Når det gjelder stell av babyen – vi er heldige som har mye plass der vi bor og stor nok plass på badet til et stort stellebord. Vi kjøpte et som har en relativt høy kant rundt det hele – og som dermed gjør det litt vanskeligere for babyen å falle ned (i følge Finn Bjelke en av de aller skumleste lydene – bløtt barnehode mot hardt badegulv. Man vil jo helst slippe å oppleve det...) Stellepute er fra Ikea: Enkel, hvit og oppblåsbar og tar ikke skade av å bli spylt av når babyen tisser et helt fossefall i de få sekundene det tar å bytte bleie.

Jeg synes bomull er fint til småstell av babyrumpe, Pappa Peder synes imidlertid bomull er litt ekkelt så til ham har vi kjøpt firkanta 10x10 cm kompresser på apotek som gjør samme nytten (de hadde sånne på sykehuset og vi så at de var ganske praktiske). På badet har vi satt en lommelykt for nattstell slik at babyen ikke skal bli lys våken av taklyset i nattens mulm og mørke.

Vaskebalje som står på et stødig stativ og med slange i bunnen er smart. Vi kjøpte en billig balje på Ikea (fin balje, med antiskli i bunnen) – men det er litt komplisert å vaske babyen oppi den siden vi ikke har egen dusj – bare dusj i badekaret. Man får lett vondt i ryggen av å skulle enten fylle baljen med vann og løfte den ut på gulvet og senere tilbake i badekaret for å tømme den, alternativt bøye seg over badekaret mens man bader babyen. Så vi ser etter balje med stativ og tømmings-slange nå. Men har man åpen dusj eller dusjkabinett kan man jo bade babyen i nesten hva som helst :)

En liten baby fører til mye ekstra klesvask. Noen ganger har vi måttet bytte klær på Theo opptil tre ganger på en natt fordi små babyer tisser mye og ofte og all verdens bleier ikke holder dem tørre. Det smarte her er å velge tekstiler (både klær, sengetøy, håndklær og kluter) i like fargenyanser og som kan vaskes på samme temperatur – det gjør fjellet med klesvask litt enklere å bestige.

Babyen ligger jo det aller meste av tiden, og det er både fint og nyttig å ha det komfortabelt der den ligger. Vi var så heldige å få laget en vugge til Theo, og vi bestilte skreddersydd madrass til den på http://www.ullkorga.no

Over vuggen henger en sengehimmel i lyseblått stoff med duse farger. Mormoren til Theo ville gjerne lage en sånn og det er sant som hun sier – det virker som om han liker godt å sove under den, at den virker beroligende på ham.

Vi kjøpte på et ganske tidlig tidpunkt en dry kid ammemadrass. Jeg syntes dette hørtes ut som en genial oppfinnelse og på mange måter – hvis man klarer å bruke den riktig – så er det nok også det. Det er en liten madrass med små vegger, ligner litt på en ramme, som babyen kan sove i. I utgangspunktet er den vel tenkt som en mini-seng der babyen kan sove trygt sammen med foreldrene i dobbeltsenga, og der man kan felle ned en “vegg” i madrassen for å amme mens babyen ligger ved siden av deg om natten. Når ammingen er ferdig bare skyver du babyen tilbake i rammen sin og feller opp veggen igjen. Fair enough. Fungerte fint de to første nettene hjemme, inntil økedager hadde gjort mammas melkebanker giganiske og babyen ikke lenger fikk ordentlig tak ved forsøk på liggende amming. Når man i tillegg er halvt svimeslått i det man vekkes gjentatte ganger i løpet av natten for å amme, er det ikke alltid like lett verken å være tålmodig eller holde seg våken, så vi endte med flere tilfeller der jeg sovnet halvt sittende med Theo i armene og våknet med ham i armene og utrolig vondt i nakken fra å ha sovnet halvt liggende, puter litt her og der og vel…det var ikke så vellykket.

Etter en rekke ulike utprøvde løsninger er vi nå der hvor jeg også bruker ammepute om natten. Babyen liker i tillegg godt å sove på ammeputen så det er enkelt å få ham til å sove igjen etter amming.

Men tilbake til ammemadrassen: Den er et godt kjøp, fordi:

- Den gjør en litt stor babyseng mer komfortabel for babyen da veggene reduserer følelsen av rom rundt babyen – husk at den liker å ha det trangt rundt seg.

- Hvis man ønsker å samsove – dvs. la babyen sove i samme seng som foreldrene – hjelper madrassen til å gjøre dette tryggere da babyen har sin egen seng (med egen dyne) i sengen.

- Madrassen er lekkasjetett og hvis babyen tisser i løpet av natten og bleien lekker renner ikke væsken lenger enn madrassen – dvs. den lekker ikke ut i foreldrenes madrass eller babyseng-madrassen.

- Madrassen kan vaskes på 60 grader i maskin, noe vi har gjort flere ganger allerede og den holder formen fint – man tar bare ut fiberplatene før vask og setter dem på plass igjen etterpå. Regn med å måtte vaske madrassen ofte, for den blir raskt full av gulp og tiss – men på den annen side – den sparer vask av laken og andre madrasser like ofte.

På dagtid i stua får Theo ofte sove i en gammel skinnpose i myk ull fra da jeg var liten (vi fikk den renset og den er god som ny), han elsker å sove i den og så lenge vi holder øye med ham er den en velsignet barnevakt som gjør at han sover flere timer i strekk (så mamma og pappa får puslet litt med andre ting).

To dyner å bytte på med er også greit å ha – sånn i tilfelle den ene blir tisset ned og må vaskes, såslipper babyen fryse en natt.

Når han skal ligge på magen i våken tilstand har vi et korthåret lammeskinn som han liker å ligge og kose på. Vi kjøpte det på Barnas Hus på Alnabru men tror de også har det på Ikea.

Babyen liker også å bli båret rundt. “Alle” prøvde å fortelle meg at jeg måtte bære babyen på kroppen, og etter å ha kjempet mot tankene om at jeg
-faktisk ikke var noen afrikansk stammekone-
og at et bæresjal føltes rart å skulle gå med, tenkte jeg at det fikk bli en Babybjörn. …Før både Peder og jeg leste mye skummelt om potensielle ryggskader hos veldig små babyer om de blir båret for mye med Babybjörn bæresele. Etter litt motvillig mysing på alternativer kom jeg frem til at jeg ville ha en Mei Tai. Vi bestilte en slik bæresele av merket Babyhawk (med leopardmønster, selvfølgelig…) fra http://www.vidunderbarn.no/ Den former seg rundt babyen og kan brukes fra babyen er nyfødt og etterhvert knyttes på mange ulike måter slik at større barn kan bæres på ryggen om man skulle ønske det. Jeg elsket bæreselen fra dagen vi fikk den i posten og bruker den mye hjemme. Smart hvis man vil ha hendene fri mens man bærer babyen rundt. I tillegg til at babyen liker å sitte oppi selen – ofte sovner Theo av at vi bærer ham rundt på denne måten.

Hvem har kulest stelleveske? Dette var i alle fall et tema rundt bordet på ett av de (få) gravidetreffene jeg var på. Litt internett-leting tipset meg om en veske fra Skip Hop – et merke som kan kjøpes litt billigere fra en butikk på New Zealand http://www.kiwikidsgear.com/

Jeg gjorde det, betalte nærmere 500,- inkludert frakt (i norske butikker koster den godt over 800,-) og fikk en helt ok stelleveske som egner seg fint til å henge på vogna. Men alt “hysteriet” rundt denne veska skjønner jeg ikke. Den egner seg fint hvis man vil ha med seg tåteflasker da det er flere flaskelommer på sidene – men så lenge man ammer er et enklere (og billigere) alternativ sikkert like greit. En negativ side med veska er også at den lukkes med magneter – noe som kan være til fare for plastkortene i lommeboka hvis man skulle ønske å bruke stelleveska som veske også for seg selv.

I dag har Theo fått en vippestol av Farmor. En meget velkommen investering, da han kan være litt mer med oss der vi er når han er våken. Vi ville egentlig ha en plastic fantastic fancy og fargerik Fisher Price-stol, men siden Theos farmor stod for innkjøpet ville hun heller gi ham en som så stødig og solid ut, og egentlig var nok det en grei vurdering. Den vi har fått nå er veldig solid, den kan justeres fra “flat out” til sittende stilling, noe som gjør den mer vennlig for veldig små babyer, som ikke burde sitte i bilstoler for lenge av gangen og vel..alt det der. Babyen kan også spennes fast i vippestolen, alltid en nyttig ting for å forhindre at han vipper seg ut eller sklir ned på gulvet, særlig når han blir eldre og mer urolig.

Hva annet? Jo, brystpumpe? Jeg har kjøpt en. Fikk litt panikk ved kombinasjonen brystspreng + sovende baby. Men jeg har ikke fått -satt meg ned- for å bruke den helt enda, da det er en litt omstendelig prosess. Først skal man ha ett stykk sovende baby som ikke når som helst kommer til å be om mat, så skal man ha litt lyst til å bruke tid på å pumpe melk, så skal man sterilisere pumpen, så skal man få den til å virke, og så skal man slite litt med å få ut noe særlig mer enn 2 cl før babyen plutselig våkner med et vræl. Men for all del – det er verdt investeringen, men jeg tror ikke man egentlig trenger å gå til anskaffelse av en sånn før babyen er litt eldre og man planlegger sin første helaften med barnevakt. Vi prøvde å gi ham utpumpet brystmelk med en liten plastskje her om dagen (anbefalt matemetode på bittesmå babyer før de får tåteflaske) og det var definitivt ikke riktig innpakning av maten og ble kontant avvist.

Etter at man har brukt mangfordige tusen på “ting som babyen ikke trenger men som man trenger til babyen” er det alltids greit å ta med seg et par småting som man får gratis også, eller hva?

Liberoklubben og Apotek1 (fyll ut skjema på nettsidene deres og hent så pakken på apoteket) deler ut en eske hver til nybakte foreldre med bleier og leker og prøver på saker og ting og vel, det blir nærmest kastet etter deg så hvorfor ikke ta det imot?

Isabelles gavedryss

Jeg er superheldig :)
Det er nemlig sånn at ikke bare baby Theo har fått gaver.

Hjemme har jeg nå en ganske fin park med fotoutstyr for å pusle med bilder av Theo (med tid og stunder - kanskje også andre motiver...)

Verdens beste kjæreste Peder har kjøpt en Wacom tablet til meg, noe jeg har ønsket meg i mange år. Å jobbe med digitale bilder når du har en sånn - er en helt ny verden! Særlig airbrushing av hud (et tema jeg aldri blir lei) er helt fantastisk med retusjeringspennen, og man kan enkelt fare gjennom ulike ps-menyer uten å engang ha en liten fot i bakken ;)

I tillegg har jeg fått en ny printer. Modellen er en Epson Stylus Photo R1900.
Skalvise...siden samme printer var noen modeller yngre og jeg gikk på skole i London back in the days og var nærmest mosegrodd på digitalfoto-lab'en har jeg hatt lyst på en sånn printer - og så - helt uoppfordret spør pappa'en min om jeg vil ha en sånn - som en kombinert babygave og 30-års presang.
- Jo, ja, mener du det, pappa?
Han mente det, han hadde selv kjøpt en sånn for sine arkitekt-tegninger nylig og likte den godt. Hva sier man da? Tusen takk :)

Med det fine kameraet jeg kjøpte i gave til meg selv rett før jul har jeg nå flere av de tingene jeg har ønsket meg for å ha et fint hjemme-studio. Det eneste jeg egentlig mangler nå er blits-utstyr.
Har egentlig mest lyst på store blitslamper og en ringblits med batteri så jeg kan styre lyset fullstendig som i et studio, men tror jeg i utgangspunktet klarer meg fint med en dedikert blits og en liten softbox, Canon Speedlite 580 EX II er den blitsen jeg sparer til nå. Den er ikke så dyr, men man blir ikke akkurat rik av å ha fødselspermisjon med 80% lønn...

Uansett - med disse gavene jeg har fått har jeg kommet langt på veien mot hobby-fotografens drøm :)