I morgen er Theo 10 mnd. Han er liksom ingen baby lenger, men en liten gutt med stadig sterkere vilje og meninger.Han vil stadig oftere ikke ha *spesiell* eller egen mat, men akkurat den maten som Mamma og Pappa spiser, helst skal den ikke være most heller, men i hele biter sånn som vi spiser den.
Ellers har det blitt mange skjeer med tran eller grøt som har seilt gjennom lufta på kjøkkenet, litt i sakte film slik at Mamma og Pappa har fått tid til å tenke "å nei" og få panikk og tenke på all tiden de må bruke på å tørke opp etterpå - alt mens Theo gliser og skrattler så mat som hadde klart turen inn i munnen tyter ut i munnvikene og ned i genseren siden smekken har blitt dratt av for åttende gang det måltidet. Så danser han gjerne litt fra side til side i stolen, og tørker seg fornøyd rundt munnen med ermene på genseren.
Han skjønner også når Mamma og Pappa får Farfar til å være barnevakt fordi de skal avgårde og stresser med å legge ham så de ikke skal komme for sent. Da vil han helst ikke legge seg og står gjerne i senga og roper, danser og ler litt og Mamma og Pappa må komme inn flere ganger og legge ham ned i senga igjen og si natta og "shhhhhhhh, sove nå lille venn" før ham omsider sovner nærmest av utmattelse.
De siste dagene har vi begynt å gi morsmelkerstatning på senga i tillegg til at jeg ammer siden vi omsider skjønte at han ofte stod i senga i stedet for å sove fordi han ville ha rett og slett bare ville ha - litt mer melk - enn den etterhvert slunkne melkebaren til Mamma kunne tilby...
Og de siste dagene har han stort sett sovnet med én gang han har blitt lagt i senga. Det tok oss bare nærmere to måneder med slitsom og langdrøy legging å forstå...
Han begynte å dra seg opp i stående stilling for ca to måneder siden, og beveger seg med lynets hastighet gjennom leiligheten. Han har begynt å utforske 3. hylle i bokhylla etter at nederste og nest nederste har fått gjennomgå en stund, og vi får stadig færre steder å legge ting som ikke bør utsettes for nysgjerrige små barnehender og skarpe små tenner.
Han går med Brio-trallen som Pappa har kjøpt, og vi venter i spenning på den dagen han tør å slippe seg og gå på egen hånd, det virker ikke som det er så lenge til.
Hverdagens litt kjedelige realiteter har begynt å innhente oss for alvor. Permisjonen min er over om noen ytterst få dager, og vi har fått brev i posten om at vi har fått barnehageplass fra 15. februar slik vi søkte om. Det virket liksom så lenge til da vi søkte, nå er det bare noen uker unna. Skal den lille gutten vår være sammen med fremmede hele dagen allerede? Jeg er så usikker på om vi skal ta plassen eller søke på nytt og vente til høsten. Han er jo større da, enda litt tøffere og sterkere.
Men på sett og vis har jeg lyst til å begynne å jobbe igjen også. Må - bare - finne en ny jobb først...
Mange ting å ta stillng til - og raskt. Men først julefeiring. Velkommen skal du endelig være.
Så drar vi på ferie 5. Januar når Peder har begynt pappapermisjonen.
Men allerede før det må vi ha bestemt oss for hva vi gjør med barnehageplassen...
