Feiring av bryllup og navnefest

Så var den store festen som vi har planlagt i mange måneder plutselig en dag i historien. Ukene før - ikke minst de siste to dagene før den store dagen nådde stress-barometeret uante høyder og jeg fikk flashbacks til sommeren 2005 da jeg jobbet som servitør/bartender og kom mørbanket hjem fra jobb sånn i femtiden om morgenen men aldri fikk sove siden kroppen fortsatt var full av adrenalin fra kveldens skift. Det gikk aldri over - jeg vennet meg aldri helt til å jobbe på den måten selv om jeg var der over et halvt år...

Tilbake i nåtiden. Den store dagen kom og gjestene - i alt 65 - tikket inn. Vi hadde en liten seremoni arrangert av "Team Eriksen" - min pappa Jan og Peders pappa Trond mens Theo, Peder og jeg stod under en smijernsbue pyntet med hvite liljer.
Vi spiste 3 retter arrangert av kokken Monica og hennes 2 assistenter og drakk vin som Peder og jeg hadde valgt ut gjennom vinsmaking på Kollen med Peders vinimportør-fetter Jostein tidligere i sommer. Soave Classico mmm... (jeg har gjemt unna en flaske for senere!).

Theo har nå ikke mindre enn fire faddere; min bror Antonius (Toni), min venninne Marte, Peders søster Ragnhild og Peders barndomsvenn Magnus.

Mamma hadde bakt et helt kakebord nesten helt på egen hånd, inkludert en 3-etasjers bryllupskake. Jeg trodde vi kom til å ha kakerester i flere uker etterpå, men *sukk* der tok jeg visst feil for nesten absolutt alt ble spist. Må vel ha vært et sikkert tegn på at kakene var spisbare.

Theo sov godt da han endelig sovnet, og jeg gikk og la meg i 2-3 tiden, noe jeg er nesten helt sikker på at er det seneste jeg har lagt meg siden vi fikk barn. Satt og pumpet ut melk som jeg helte ut i vasken før jeg la meg, Theo fikk bare opptint melk fra fryseren hele kvelden så mammaen kunne drikke så mye vin hun ville ;)

Så - når de fleste kjedelige detaljene er nevnt har jeg et par refleksjoner omkring festen og i etterkant av den. Jeg tenkte nøye igjennom hvilke av mine venner jeg kunne tenke meg å invitere. Noen av dem som fikk komme har jeg kjent gjennom mange år, andre bare noen få. Jeg kunne bedt mange flere, men i det jeg måtte forsøke å begrense meg litt ba jeg de som har betydd mye for meg - enten i en jevn strøm i årevis eller i en periode da jeg virkelig trengte dem.
Likevel fikk én bestemt hendelse i forkant av festen meg til å tenke litt over hva som definerer en venn for meg, siden det sosiale vesenet Isabelle nå kun er en skygge av den hun engang var etter at jeg har flyttet på landet og fått barn. Og det å få barn i seg selv gjør kanskje at man velger bort noen venner - for at man ikke lenger har noe å snakke med dem om, eller fordi de ikke har forståelse for at tilværelsen blir en helt annen med et barn i huset hvorpå man kan ikke tillate seg å være like spontan som før.
Det er et lite paradoks dette - jeg har nemlig følt på situasjonen i mange år fra den andre siden - og nå vet jeg hvordan det er for begge sidene. Men så er det noen ytterst få som blir sittende på lasset i alle oppover- og utforbakkene. De børster man støv av, gir en klem og et glass vin og tar med seg videre inn i evigheten.

Siden det faktisk var slik at de av vennene mine som var tilstede er venner jeg bryr meg veldig om, ble jeg også litt trist på vegne av en eller to av dem. Jeg vet at jeg er utrolig heldig som har fått oppleve å finne en partner som jeg håper å kunne bli gammel med, for når man har fylt 30 og fortsatt er singel er man liksom ikke lenger fullt så optimistisk for tanken på at det noen gang kommer til å skje. Før jeg møtte Peder lurte jeg ofte på om kjærligheten allerede hadde passert som et hurtigtog jeg aldri rakk, eller at jeg allerede hadde opplevd det som liksom skulle være den store kjærligheten med han jeg var samboer med i England. Jeg husker sårheten jeg følte over å være til bare for meg selv, i et slags eksistens-vakuum der ingenting egentlig hadde mening.
Det er selvfølgelig de som er kronisk single fordi de ikke ønsker å binde seg til én partner, eller tror de ikke ønsker det. Men jeg tror at menneskene er skapt for å leve med en partner, og jeg skulle i blant ønske at jeg hadde Kirsten giftekniv-evner og kunne bringe mennesker sammen. Men hvem vet - kanskje jeg kan?

Theos store lille univers

Den lille gutten vår blir stadig større og lærer nye ting om denne underlige verden. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å bare gi ham morsmelk fram til han fylte 6 måneder, men så begynte han å våkne annenhver time om natten igjen, så jeg ombestemte meg...
Vi begynte å gi ham et grøtmåltid om dagen uka før han fylte 5 måneder. Første måltidet medførte mageknip i flere timer og en lei seg liten Theo, men allerede dagen etter var alle tårene glemt og maten gikk ned på høykant. Og slik har det fortsatt. De første dagene gav vi grøt som ettermiddagsmåltid, før vi flyttet det til kvelden og ventet i spenning. Og ingen av oss har sovet så mange timer sammenhengene siden han ble født. Det var utrolig deilig å få sove nesten en hel natt!
Nå er han i seng mellom 19.15 og 19.30 og sover til 06 eller hvis vi er heldige - klokken syv. Han våkner bare én gang i dette tidsrommet og får mat - som regel rundt halv tre, og sovner oftest greit igjen etter det. Å innføre grøt som kveldsmåltid har også gjort at han sover bedre og litt dypere enn tidligere og slipper å våkne av at vi går inn på soverommet etc.

Han finner stadig nye ting å leke med - i dag da vi la ferdigplen ute satt han i vippestolen i skyggen med leker og insektsnett over seg. Insektsnettet var helt klart den morsomste av de utvalgte lekene og mamma og pappa fikk gå og rette det til stadig vekk. Andre spennende leker er aviser som mamma eller pappa forsøker å lese i (med Theo på fanget - I think not...), og tenke seg til - det meste av hva mamma og pappa spiser eller drikker av kan veives borti med raske håndbevegelser (det ser jo så spennende ut det dere har og det er så fint å se på når det søles ut!)

Etter å ha perfeksjonert rulling fra mage til rygg en stund nå har han akkurat begynt å rulle fra rygg til mage hvis underlaget gir mulighet for å ta litt sats. Han er veldig sterk i bein, rygg og nakke og sitter fint når vi støtter ham og står lenge når vi holder ham i armene - noe han elsker - det er liksom som om han får litt bedre oversikt der oppe. Både Peder og jeg gikk da vi var ca 10 mnd. så det blir spennende å følge utviklingen de nærmeste månedene. Det blir det for så vidt uansett!

Festen

Vi skal ha en stor feiring her neste lørdag - 65 gjester skal skåle for at Theo er kommet til verden og at Peder og jeg giftet oss i fjor sommer. Så det blir bryllupsfest og navnefest i ett. Svigerfar Trond bestemte seg tidlig for å pusse opp en av gårdsbygningene - et såkalt vognskjul - som skulle fungere som festlokale. Vognskjulet var i en heller dårlig forfatning, med et sementgulv som hadde mer eller mindre fullstendig kollapset ned i en underliggende kjeller og maling som flasset av, i tillegg til at en større landsby med vepsefamilier i årevis hadde brukt stedet som bolig og vepsebolene hang tett i tett oppunder taket innvendig. Bygningsingeniør-pappaen min beskrev prosjektet som lite gjennomførbart på så kort tid da han kikket innom tidligere i sommer. MEN: I dag har vi som siste hånd på verket lagt ferdigplen utenfor et nesten helt ferdigoppusset vognskjul, og det ser ikke så aller verst ut. Det aller meste av æren skal gis Trond, Peder, to polske gutter som tok seg av maling, gode naboer med anleggsfirma og gravemaskin og en stor sementbil. Men Theo og jeg har hjulpet til litt vi også. Theo stod for underholdning i morges mens vi rullet ut og tilpasset plenen, som forhåpentligvis ser helt naturlig ut om en uke ;)