Evighetens vampyrkyss (NB spoilere!!)

Etter 2392 sider var det altså slutt.

Det begynte som en gryende forelskelse, som etterhvert gikk over til en altoppslukende - men på merkelig vis likevel positiv - besettelse som fikk meg til å sveve rundt på rosa skyer i flere uker.

Den første følelsen - som jeg sikkert har delt med samtlige andre jenter som har lest Twilight, var denne litt uforklarlige forelskelsen i Edward Cullen.
Helt legitimt, sa jeg til meg selv - han var jo tross alt en fiksjonskarakter og hadde ingenting å gjøre med noen reell person.
Men så var det filmen da. Jeg så den etter å ha lest den første boka og lurte veldig på hvordan noen i hele verden kunne spille Edward på film, han skulle liksom være den vakreste mannen i universet. Og så velger de en uerfaren nerdeskuespiller fra en Harry Potter-film til rollen?

Men...Robert Pattinson var overbevisende, han spilte stort som Edward Cullen, han var virkelig Edward i den magiske filmverdenen, selv om han i virkeligheten ligner mest på et rart og ikke så veldig tiltrekkende loddent dyr. Gode stylister og lysarbeidere, noterte jeg meg bak øret.
Men det er egentlig ikke viktig.
Likevel, som en sann Twilight-fan hadde jeg selvfølgelig lest flere internett-forum-synsinger fra andre fans (sikkert ordentlige tenåringer også til forskjell fra sånne som meg som bare er blindpassasjerer) som ikke syntes skuespilleren var pen nok for rollen. Direkte stygg mente noen og var ikke redde for å la sine meninger bli spredd over store vide internett via youtube, blogger og forum.
Men se på bildene jeg har lastet opp her - det er ikke Robert Pattinson, det er virkelig Edward Cullen; Vampyr.

Kristen Stewart ligner virkelig på Bella, og jeg har sett for meg henne som Bella i bøkene jeg har lest etter å ha sett filmen. Men Bella altså. Hun begynte som den store heltinnen - jeg (og igjen: alle jenter som leser Twilight) var virkelig Bella, man levde seg inn i alt ved henne og opplevde det hun opplevde. Men etterhvert ble det liksom litt kjedelig at Bella hele tiden skulle skade seg, nesten dø, ville bli vampyr, ikke få lov til å bli vampyr, skade seg, nesten dø, ville bli vampyr, ikke få lov til å bli vampyr, skade seg, nesten dø, ville bli vampyr, ikke få lov til å bli vampyr... det føltes som et mønster som liksom ikke kunne repereres for ofte.
Men det kunne det. Jeg ble litt lei. Og jeg ble litt lei av Volturi som aldri helt fikk bestemt seg for om de ville drepe hvem-det-nå-var-som-stod-for-hogg eller ikke.

Da Bella endelig ble vampyr syntes jeg imidelrtid at alt skjedde slik det skulle og jeg ble kanskje til og med litt rørt. Vi hadde gjennom de tre første bøkene blitt fortalt historien til samtige medlemmer av Cullen-familien og hvordan alle som én hadde blitt vampyrer i en situasjon der de ellers ville ha dødd. Bella derimot ville gladelig gi opp sin tilsynelatende (nesten) problemfrie tilværelse som menneske for å være udødelig til evig tid med Edward.
Hun maser på ham at de skal ha sex (for å ikke pakke inn noe av det som så fint er pakket inn med sløyfebånd på i boka), men han vil helst vente til hun ikke lenger er menneskelig siden han er redd for at han kan komme til å skade eller i verste fall drepe henne.
Likevel, etter at de har giftet seg og er på bryllupsreise får hun viljen sin og dette fører til at hun blir med skapning (og ikke med barn som man kanskje ellers kunne ha sagt). Dette vesenet, som hun umiddelbart blir enormt knyttet til, skal imidlertid vise seg å bli den menneskelige Bellas bane. Wow, endelig! Hele scenen der Bella nesten dør etter at hybrid-vesenet har knekt hvert bein i kroppen hennes og lammet henne så hun ikke lenger kan røre seg, og der hun opplever spastiske indre blødninger og alt er litt mer grafisk enn bare pene silkebånd og rosa tyll, var faktisk utrolig velskrevet.
Det gikk en ørliten følese av vemmelse gjennom meg i det jeg raste gjennom sidene i en forrykende fart siden spenningen plutselig hadde steget flere hakk og man forstod at nå, endelig skjedde det noe her.

Jeg så for meg i sakte film hvordan Edward distribuerte vampyrgift overalt inn i henne for å få henne til å overleve og at han til slutt lyktes, og hvordan hun, etter å ha brent innvendig i flere dager, endelig gjenoppstod som vampyren Bella.
Og hvordan jeg tenkte at nå hadde hun gjort seg fortjent til å være vampyr hun også, og det var nesten rørende og kanskje gråt jeg til og med en liten tåre.

Jeg er glad jeg ble ferdig med bøkene før jeg skulle begynne å studere så jeg ikke lenger bruker flere timer hver kveld med å lese vampyrsaga. Og jeg er glad jeg ble ferdig sånn generelt sett for det ble litt langdrøyt til tider med kriger som skulle utkjempes og what have you... men det er ingen tvil om at jeg så definitivt lot meg påvirke og underholde av disse bøkene og jeg angrer ikke på at jeg gjenopplevde tenårne på nytt med en fantastisk vampyr. Nå gleder jeg meg bare til den andre filmen har premiere. 20. november. Kjæresten min er herved invitert til å la meg bruke en av jentefilm-kvotene hans.

Rollebytte

Den seneste tiden har rollene hjemme blitt byttet om.
Jeg er på jobb mens Peder tilbringer sin lange lærer-
sommerferie hjemme med Theo, som har ferie fra barnehagen.
Hvem av de to som er husets herre er noe tvilsomt, men jeg antar at det gir en viss pekepinn å følge sporene, nærmere bestemt en enorm mengde leker, kjøkkenredskaper, papir (som egentlig hører hjemme i pappesken som skal til gjenvinning), sko, klær og ymse "mamma sin" og "pappa sin"-gjenstander som hver ettermiddag møter meg i det jeg kommer hjem fra endt arbeidsdag. En sliten Peder står da gjerne halvveis i en middag som ble påbegynt to timer tidligere, har en hvinende Theo løpende mellom beina i det han henger opp klesvask nummer fire den dagen eller har forsøkt å kollapse på sofaen mens Theo river ham i klærne eller biter ham i beina.

"Stakars Pappa Peder" sier jeg og stryker ham over hodet.

Men nå vet han hvordan jeg hadde det da jeg var hjemme med Theo et helt år.
Han har fått kjenne litt på følelsen av å ha et hav av tid men ingen mulighet til å bruke den på noe konstruktivt.
Hvordan klesvasken tårner seg opp og middagen blir noe man har kastet fra fryseren og opp i en stekepanne.
Hvordan alt flyter og man bare rekker å rydde litt før det ultimate kaoset igjen er komplett.
Hvordan det er mulig å være dødssliten etter å "bare ha vært hjemme" en hel dag.
Hvordan man lengter inderlig etter at sin bedre halvdel skal komme hjem, og det ikke bare er forelskede motiver bak den lengselen.

Selv om Theo ser ut til å ha glemt ordet "mamma" og like godt kaller meg óg for pappa, er det stor verdi i gjensynsgleden han viser når jeg kommer hjem fra jobb om ettermiddagen.
Og jeg tror det at Peder endelig får ha alenetid med Theo er noe som veier opp for det at det er litt slitsomt i blant.

I mangel på flere ord legger jeg ved noen bilder fra søndagsvandring i hagen i formiddag.

En helt vanlig ettermiddag med baby rev

Herr og fru rev henter baby rev i barnehagen klokken litt over fire, etter at herr rev har reddet fru rev som insisterte på å gå tur til barnehagen men ble overrumplet av regn, storm og hagl på veien men ved et lykketreff ble reddet av sin mann som kjørte forbi i samme stund.

Likevel er fru rev gjennomvåt når de ankommer barnehagen og hun tenker at hun sikkert setter et dårlig eksempel for barna ved å ikke iføre seg gummistøvler, men de er kanskje så små at de ikke tenker over det enda, tenker hun og later som hun ikke vader rundt med to hengemyrer festet til beina. Baby rev tusler rundt og leker med en ball, så en leketelefon og noen byggeklosser før han får øye på mamma og pappa, som for en gangs skyld kommer samlet som det to-hodete trollet han etterhvert har lært seg å like.

"Ball" roper baby rev henrykt og løper mot mamma og pappa. Eller løper er vel kanskje å overdrive for en gutt som først har byttet ut krabbing mot gåing for en ukes tid siden, men han kommer seg i alle fall bort til der vi står og blir løftet opp av pappa rev, siden mamma rev er våt. Mamma skal få kos også? Ok, mmmm, kosekosekose. Gjenomvåte fru rev har nå stiftet nærmere bekjentskap med et solid lag med tørkede matrester fra genseren til baby rev som
løser seg hurtig opp i det våte ansiktet.
"Ball" sier baby rev og ler.
I gangen kler herr rev på baby rev ytterklærne og de går ut i solen.
Ja, det er faktisk sol nå, som det har vært store deler av dagen, bortsett fra det kvarteret fru rev fant det for godt å gå ut på tur, selvfølgelig.
Vel hjemme er det tid for middag.
Det er alltid et lite dilemma hva baby rev skal få å spise, siden han aldri orker både middag og grøt før leggetid når han har vært i barnehagen. Så i dag får han et par fiskebiter og noen grønnsaksbiter og en halv riskake og en bixitkjeks og to eplebåter og en brødskalk mens herr og fru rev spiser middag og så får han havregrøt med rosiner etterpå. I løpet av middagen har baby rev mistet drikkekoppen sin på gulvet tretten ganger, og det ligger en vanndam ved siden av stolen hans på omtrent en halv liter, og i og rundt vanndammen og godt innsmurt på genseren (hvorfor bruke smekke, genseren var jo allerede full av matrester fra barnehagen!) befinner seg rester av fiskebiter, grønnsaksbiter, en kvart riskake, bixitkjekssmuler, det meste av en brødskalk og eplebiter så ørsmå at man skulle tro at han hadde tygd dem ferdig og så bare spyttet dem ut igjen, noe som ofte er nettopp det han gjør.

Middagen er unnagjort og...hvilket lykketreff, det er jo barnetv-tid! Vi har nemlig lært av baby rev sin venninne Ingvild at klokken halv seks er det spennende barnetv for de aller minste, det pleier nemlig hun å se på. Så vi slår på tv'en og setter baby rev foran den, mens herr og fru rev nyter hver sin mummikopp med kaffe. En fin og avslappende tid for hele familien.

Det går omtrent 2 sekunder før baby rev har bestemt seg for at drømmehagen ikke er noe for ham (ikke i dag heller, gitt) og han går bort til tv'en og slår den av. Han vil mye heller klatre på tv-benken, for bak den er det et mylder av ledninger som det er spennende å rive ut, og rett bak har mamma rev sin kontorpult og der er det mange skatter som kan plukkes ned og inspiseres.
I dag nøyer baby rev seg imidlertid med å finne fram fru rev sin treningsball fra under kontorpulten, og han spretter ballen, som nesten er like stor som han selv, rundt i stua mens han roper "Ball! Ball!" Og så får han øye på to kaffekopper som står på bordet. Hvilket lykketreff! Men herr og fru rev er heldigvis raske på labben og setter koppene i vinduskarmen. Baby rev begynner å gråte. Han begynner å gråte på den måten at han først sonderer omgivelsene. "Er det rom for sympati i lufta mon tro?" og så er det gjerne det, og da beveger munnvikene seg nedover litt og litt før tårekanalene presser på og hylesentralen setter inn.

Baby rev får sitte på armen til mamma rev mens hun prøver å rydde litt på kjøkkenet, gråten stillner umiddelbart.
I på-armen-høyde befinner fruktfatet seg. Ojoj, der er det jo en "Ball!!!"
Han strekker seg mot en appelsin og plukker den henrykt opp. Han får sitte på gulvet litt mens han kaster appelsinen rundt og et øyeblikk tror fru rev at han faktisk har fått det for seg at det er en ball, før han gnager hull på skallet, dytter to fingre inn i appelsinen og skviser appelsinjuice utover gulvet. Mamma rev sukker lavt og sier "La meg hjelpe deg", og tar lynraskt appelsinen (så ikke gråten skal får sjansen til å sondere terrenget igjen), skreller den og rekker ham en båt.
Men før mamma rev har fått sjansen til å samle sammen skall i ørsmå, avgnagde biter fra gulvet, har baby rev forsynt seg med resten av appelsinen og har begynt å gni den utover gulvet, ikke bare i gangen mellom stua og kjøkkenet der appelsinskrellingen fant sted, men kjøkkengulvet har også fått smake på den søte saften. Ikke før har mamma rev tørket opp en halvliter vann ispedd rester av fiskebiter, grønnsaksbiter, en kvart riskake, bixitkjekssmuler, det meste av en brødskalk og ørsmå eplebiter, så må gulvet tørkes av igjen. Fru rev noterer seg at det blir grønnsåpegulvvask etter leggetid.

Mens mamma rev har vært opptatt med å tørke opp det meste av appelsinkunsten fra gulvet, har imidlertid baby rev vært opptatt med noe helt annet. En av de morsomste lekene i hele huset er nemlig knottene til komfyren! For hundretusende gang har en av de voksne glemt å legge ned komfyrbeskyttelsen etter middagen, og da er det bare å skru i vei. Det er ekstra morsomt å se at lyset inni ovnen slår seg av og på og av og på og AV!! Mamma rev heiser ned dekselet som gjør det vanskelig (vanskelig, men ikke umulig!) å skru på knottene, og baby rev må innse at leken er over for denne gang.
En mistenkelig lukt som ikke er til å ta feil av har begynt å bre seg rundt baby rev. Mamma rev kikker på klokken, så på pappa rev som slapper av på sofaen etter en hard arbeidsdag (hun selv har jo bare vært hjemme og kvistlakkert og malt taket på kjøkkenet, vasket badet, vasket klær, fikset på sykkelen sin og ryddet), og hun tenker at visstnok er det egentlig hans tur til å bade baby rev, men hun kan vel alltids gjøre det i dag også.
Så blir baby rev geleidet inn på badet, avkledd resten av klærne med matrester og søle på (genseren ligger allerede i skittentøyet) og får rumpevask i vasken. Når mamma rev så setter baby rev ned på gulvet et øyeblikk for å gjøre ren vasken, går han rett bort til bæsjebleia som ligger på gulvet og tråkker oppi den. Fru rev sukker. Men bare litt, det er jo sånt som skjer.

Badetid. "Se, fine lekene" sier mamma rev og tar frem anda og fiskene og håven og plastbilen som er faste badebaljeleker. En etter en blir lekene kastet ut av badebaljen, plukket opp igjen og kastet ut igjen. Baby rev vet nemlig noe som er mye morsommere enn plastleker. Splash, splosh, splish!! Hihihihi, han gapskratter mens vannet plasker rundt ham og mamma rev blir søkkvåt for andre gangen i dag.

Baby rev er ferdigbadet og går ut i stua til pappa rev, som spør om vi har badet og om det ikke var hans tur i dag og ja og jo det var det kanskje, men nå er vi jo her og er nybadede.
Vi ser litt på pappa rev, på koppene i vinduskarmen, på fotballen som han fikk til bursdagen, og han sier "Ball!" men gnir seg i øynene. Vi sier natta til pappa rev og går inn på det nyoppussede barnerommet for å legge oss. Baby rev får melk og nattasang og smokk og bølgesus og så sovner han.
Mamma rev går ut i stuen og masserer sine egne skuldre litt, retter seg opp i ryggen og går for å vaske kjøkkengulvet.

Lille Theo-ball-ball-ball

Det har ikke blitt så mye blogging i det siste. Ikke så mye skriving generelt, heller. Jeg som var så godt i gang med roman-prosjektet mitt igjen. Eller ett av dem, i alle fall. Det er min *hemmelige* drøm som jeg har hatt helt siden jeg gikk i første- eller andreklasse på barneskolen, at jeg ville skrive noe som ble publisert. Jeg har fått publisert en novelle i et tidsskrift som av anstendighetshensyn ikke bør nevnes, men det var på ingen måte det som var målet.
Nei, målet er en roman, men jeg vet ikke selv engang hvor mange av det slaget jeg har begynt på gjennom tiden og entusiastisk skrevet opptil flere siden hver kveld i uker eller måneder, for så å bare miste inspirasjonen. Så nå surrer flere historier rundt i hodet på én gang, og jeg fikk en ny bokidé senest for to dager siden og så klart for meg hvordan den kunne gjennomføres, men hovedsaklig vier jeg skrivetiden og tanker om skriving til et lite hjertebarn som ble til da jeg hadde feber en natt før jul i for fire år siden. Den idéen er det kortet jeg vet jeg må satse på, bare jeg blir ferdig med å male Theos rom, bare jeg får lest de utvalgte bøkene i hylla, bare jeg får kommet i gang med en jobb, bare, bare...

Men Theo begynner i barnehagen rett over påske og da kommer jeg til å ha i alle fall noen uker for meg selv på dagtid da jeg kan skrive, og da koker alt ned til et enkelt lite spørsmål om selvdisiplin.

Til gjengjeld har jeg lest mye i år. Det er lenge siden jeg kan skryte av å ha lest åtte-ni bøker på tre måneder! Noen av dem er lydbøker som jeg hører på i bilen, mens jeg går tur (inspirerer til lange turer i vårværet) eller maler panel på barnerommet, som kun er mitt andre oppusningsprosjekt etter stua og tar lang tid å male med mye pirk og detaljer, men som blir veldig fint. Men tilbake til lydbøkene - det lokale biblioteket bugner jo over av dem! Slik det er nå leser jeg gjerne to lydbøker (én for tur og én for oppusning etter at Theo har lagt seg) og to papirbøker. Jeg har nesten utelukkende lest bøker om alternativ psykologi/psykoterapi de siste årene, og selv om det er virkelig interessant og et endeløst tema som bare utfolder seg slik at man hele tiden må lese mer, er det deilig befriende å ha gjenoppdaget romanen.
Av historier jeg har lest i det siste kan jeg anbefale "Saman er ein mindre aleine" av Anna Gavalda, en bok jeg egentlig hadde bestemt meg for å hoppe bukk over, men som er helt nydelig i all sin enkelhet. Og så ble jeg akkurat ferdig med "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson. De to bøkene har på underlig vis flere likhetstrekk, noe jeg ble gjort spesielt oppmerksom på siden jeg leste dem samtidig.

Så er det "Eat Pray Love" av Elizabeth Gilbert (som forøvrig må leses på engelsk ellers mister den mye av verdien) som jeg er i ferd med å lese ferdig, en bok kanskje helst for jenter på jakt etter mening med tilværelsen, men en fin bok for alle som lurer på om de står litt stille i livet eller som bare vil lese en fin eller litt søt historie som tja... handler om livets store spørsmål.

Jeg kan ha nevnt det før men en fornuftig ting kan ikke nevnes for ofte (siden idéen må innprentes hos "ego" slik at den til slutt er like logisk som alle hverdagens rutiner). Tanken er at jeg til tross for ambisjoner om å være fotograf og virkelig satse på det (noe jeg meget mulig får til likevel - se under!) har jeg sett finanskrisen i hvitøyet og søkt lærerutdanning fra høsten av - fornuften kaller, rett og slett. Utdanningen ved HIHM er nett-og samlingsbasert og jeg kan i følge studieveileder jobbe 50% ved siden av og det må bare gå siden jeg ikke er lysten på mer studielån.

Jeg har vært arbeidsledig en stund nå, og selv om jeg ikke har søkt om dagpenger før denne uken, har jeg lyst til å komme ut i jobb ganske snart etter at Theo har begynt i barnehagen. Men etter å ha lett etter jobber siden i fjor høst uten stort hell, har jeg nå søkt på sommerjobb i kommunens pleie- og omsorgsavdeling, og fra høsten av har jeg søkt jobb som lærerassistent.

Når jeg endelig hadde svelget disse kamelene og innfunnet meg med at fornuften fikk seire og foto var noe jeg fikk drive med på fritiden, kommer det seilende til meg følgende:
Ledig stilling som fotograf ved fotostudio i Kongsvinger, en halvtimes kjøretur herfra. Jobben er halv stilling, som er akkurat det jeg kan jobbe ved siden av studiene.
Jeg kastet meg på telefonen og etter noen runder med online portfoliovisning, referanser og vitnemål sendt til sjefsfotograf ble jeg oppringt og bedt om å komme innom studioet for en prat. Praten gikk fint, veldig fint igrunn, om jeg får servere litt selvskryt. Og jeg skal tilbake dit og jobbe med han som intervjuet meg en hel dag et par uker etter påske, så da får vi se. Hvis alt går etter planen kan jeg se fram til en sommer fylt med brudepar og babyer, og jobben er veldig fleksibel og fullt ut forenelig med skolegang, så det er bare å krysse fingrene for at jeg får bli studioets nye fotograf!

Jeg er virkelig glad i å skrive om meg selv om mine egne prosjekter, men hva med Theo? Skulle ikke dette være en blogg som hovedsaklig handlet om han?
Kanskje er det fint at det er sånn, at jeg faller tilbake til å være meg selv igjen, at han har sin plass men at jeg også tar min tid tilbake. Han er blitt veldig opptatt av alt med rund form og kaller det ball, i går sa han sikkert "ball" tusen ganger. Alt kan liksom gjerne være ball i Theos verden, det er et fint ord som han forstår og mestrer. Ball, ball, ball og "pus" sier han. Hva skjedde med "mamma" og " pappa"?
Han har begynt å gå nå også, bare såvidt, men han står mer og mer stødig alene for hver dag og går to eller tre skritt mot meg når jeg åpner armene mot ham. Jeg har gledet meg til dette helt siden han ble født, til at han skulle lære seg å gå. Og han er jo ikke helt der enda at han går helt alene og selvstendig og noe mer enn de to eller tre skrittene, men fremover nå er det jo bare å øve! :)

Forestillinger

I løpet av de fire årene jeg studerte fotografi så jeg mange fotoutstillinger. Etterhvert begynte jeg å stille krav til at bildene skulle besitte en viss kvalitet eller i det minste vekke noe i meg som gjorde meg nysgjerrig nok til å ville gå og se utstillingen - ellers kunne jeg like gjerne gjøre noe annet.
Det er vel slik med alt man blir eksponert for over lang tid - jo mer man ser av noe jo høyere krav stiller man til det man ser. Litt sånn det må føles når man er dommer under talentkonkurranser på tv...

Om det var en gang i løpet av de fire årene med evinnelige utstillinger eller senere, det er ikke så viktig. Men jeg husker at jeg en eller annen gang har tenkt dette: Hva er det som gjør en mesterlig forestilling så imponerende?
Du sier kanskje at det varierer, at det kommer an på den enkelte situasjon og hva det er som vises frem. En film er jo så forskjellig fra et maleri, er jo helt ulikt et arkitekt-tegnet nybygg som igjen er milevis fra et menneske som alle "bare simpelthen må like".

Men det er ikke slik. Det mesterlige er alltid mesterlig, og oppskriften er i teorien enkel. Gi folk noe de ikke har sett før, men som de samtidig kjenner seg igjen i.

Men det skal smerte litt å kjenne seg igjen. Man skal møte seg selv i døra og til og med tvinges til å åpne noen dører til rom som man har holdt lukket en stund.
Det er slike ting som skaper en mesterlig forestilling, slik jeg ser det. Og jeg har akkurat sett en slik forestilling i seks akter som jeg virkelig likte.

Det er den danske serien med det for anledningen meget synkroniserte navnet "Forestillinger" jeg akkurat har sett ferdig på NRK2. Den har gått en gang i uken og jeg har gledet meg til neste episode helt siden den første, og holdt nesten på å bestille den på DVD fordi jeg ikke ville vente på at alle episodene skulle bli vist på norsk tv. Men det var verdt å vente på.

Det som var virkelig mesterlig med denne serien, var hvordan hver enkelt av de seks hovedkarakterene hadde en vidt forskjellig oppfatning av forløpet gjennom seks uker de tilbrakte sammen og jobbet med en teaterforestilling, og hvordan man i løpet av hver episode fikk fullstendig sympati med den karakteren akkurat den episoden handlet om, for så å bytte netse uke og la seg rive med av nok en skjebnehistorie.

Vi har jo alle vår egen oppfatning av "hvordan historien var", men det er kanskje fint å bli minnet på at det alltid finnes flere sider av en sak, og hvordan det ikke skader å lytte litt mer til hverandre, spørre hverandre litt mer om hvordan vi har det og bli involvert i hverandres liv litt mer.

(for dem som måtte være interessert i å se denne serien - den vises i reprise på NRK2 nærmest umiddelbart - hver hverdagskveld seks ukedager på rad. Første episode tirsdag 3.mars kl 23.15)

Ut på tur

Vi har vært en uke på Fuerteventura, Kanariøyene.
Charterferie: obligatorisk for småbarnsfamilier og pensjonister - utenkelig for Peder og Isabelle. Men det var før vi fikk barn...

Flyturen ned var fem ganske grufulle timer både for oss og Theo, men kanskje aller mest for våre medpassasjerer. Men vel fremme hadde vi en fin uke, selv om temperaturen på den forblåste øya stort sett holdt seg på 15 grader (noe som på ingen måte må forveksles med sommertemperatur!), og jeg ble matforgiftet og var syk i nesten to dager av ferien. Men bortsett fra det var jo nesten alt annet bra...

Når Theo sov sine to lurer på dagtid satt Peder og jeg rundt bassengkanten og drakk oss sakte gjennom drinkemenyen og leste bøker. Da gjorde det ikke noe at vi noen ganger satt med vinterjakker på for ikke å fryse. Det var uansett mye bedre enn de tjue minusgradene vi hadde forlatt på Gardermoen.

Da vi skulle hjem syntes vi (den eneste ene) flybussen gikk vel sent fra hotellet, og det skulle vise seg at vi fikk ganske dårlig tid på flyplassen.
Men uansett hvor knapp tiden blir - kjøpe vann må man alltid huske å ta seg tid til etter sikkerhetskontrollen. Det er jo noe man bare har vennet seg til etterhvert, at vann, det er farlig og ulovlig og blir konfiskert. Sånn er det jo bare. Men tydeligvis ikke alltid...

Vi hadde tatt med oss halvannen liter med vann fra hotellets butikk og skulle til å sette den igjen før sikkerhetskontrollen, men damen der bare vinket oss videre, pekte på vannet og på Theo og spurte - Para el niño? Vi nikket hardt av forbauselse og tuslet gjennom kontrollen med en gigantisk vannflaske. I bakgrunnen så jeg hvordan en av de ansatte fylte en stor container med uåpnede drikkeflasker. Ulovlige og farlige greier. For de uten barn, åpenbart...

Nei, for skal man ha strenge regler er det jo ingen vits å være konsekvent og slavisk følge dem...
Jeg er nå likevel en slik person som noen ganger er tilbøyelig til å tøye reglene litt hvis alt ligger til rette for det. Litt av Peter Pan-syndromet som henger igjen. Og jeg har alltid syntes vannflaske-forbudet var et dustete regel uansett. Så blæ :P

(På bilde nummer to prøvesitter Theo en fin-fin "barnestol i voksenstol"-innretning hjemme på kjøkkenet. Den fikk vi god bruk for på turen og kan anbefales andre småbarnsforeldre som ikke fristes av tanken på å ta med seg tripp-trapp-stol på tur...)

Nyttårsfeiring med barnevakt

I går dro Peder og jeg opp til nyttårsfest på familiehytta Snellingen på Hadeland. Det var Peders søster Ragnhild og hennes samboer Amund som arrangerte festen med i alt 15 personer. Jeg var usikker på om jeg egentlig hadde lyst til å dra opp dit.
- Farmor Karen og farfar Trond hadde tilbudt seg å være barnevakter, men likevel virket det skummelt å skulle være borte fra Theo et helt døgn. For ikke å snakke om hvor skummelt det ville bli å være på en hytte uten innlagt vann eller strøm og med så mange andre festglade mennesker!
Men det gikk veldig fint, vi koste oss masse og det var utrolig fint å få en liten pause fra småbarnsforeldretilværelsen og bare være kjærestepar på tur. Skitur, til og med. Jeg har ikke stått på ski på over ti år, men det gikk jo så fint som bare det.

Om jeg skulle ha et nyttårsforsett burde det være å vinne tilbake litt av meg selv, litt av den uredde og modige personen jeg kjente for noen år siden. Hun som turte å se seg selv i øynene, ha egne meninger og en stemme som ville høres. Kanskje på tide å børste støv av noen av de gamle notatbøkene og sette en idé eller to ut i livet...