Rollebytte

Den seneste tiden har rollene hjemme blitt byttet om.
Jeg er på jobb mens Peder tilbringer sin lange lærer-
sommerferie hjemme med Theo, som har ferie fra barnehagen.
Hvem av de to som er husets herre er noe tvilsomt, men jeg antar at det gir en viss pekepinn å følge sporene, nærmere bestemt en enorm mengde leker, kjøkkenredskaper, papir (som egentlig hører hjemme i pappesken som skal til gjenvinning), sko, klær og ymse "mamma sin" og "pappa sin"-gjenstander som hver ettermiddag møter meg i det jeg kommer hjem fra endt arbeidsdag. En sliten Peder står da gjerne halvveis i en middag som ble påbegynt to timer tidligere, har en hvinende Theo løpende mellom beina i det han henger opp klesvask nummer fire den dagen eller har forsøkt å kollapse på sofaen mens Theo river ham i klærne eller biter ham i beina.

"Stakars Pappa Peder" sier jeg og stryker ham over hodet.

Men nå vet han hvordan jeg hadde det da jeg var hjemme med Theo et helt år.
Han har fått kjenne litt på følelsen av å ha et hav av tid men ingen mulighet til å bruke den på noe konstruktivt.
Hvordan klesvasken tårner seg opp og middagen blir noe man har kastet fra fryseren og opp i en stekepanne.
Hvordan alt flyter og man bare rekker å rydde litt før det ultimate kaoset igjen er komplett.
Hvordan det er mulig å være dødssliten etter å "bare ha vært hjemme" en hel dag.
Hvordan man lengter inderlig etter at sin bedre halvdel skal komme hjem, og det ikke bare er forelskede motiver bak den lengselen.

Selv om Theo ser ut til å ha glemt ordet "mamma" og like godt kaller meg óg for pappa, er det stor verdi i gjensynsgleden han viser når jeg kommer hjem fra jobb om ettermiddagen.
Og jeg tror det at Peder endelig får ha alenetid med Theo er noe som veier opp for det at det er litt slitsomt i blant.

I mangel på flere ord legger jeg ved noen bilder fra søndagsvandring i hagen i formiddag.