I løpet av de fire årene jeg studerte fotografi så jeg mange fotoutstillinger. Etterhvert begynte jeg å stille krav til at bildene skulle besitte en viss kvalitet eller i det minste vekke noe i meg som gjorde meg nysgjerrig nok til å ville gå og se utstillingen - ellers kunne jeg like gjerne gjøre noe annet.Det er vel slik med alt man blir eksponert for over lang tid - jo mer man ser av noe jo høyere krav stiller man til det man ser. Litt sånn det må føles når man er dommer under talentkonkurranser på tv...
Om det var en gang i løpet av de fire årene med evinnelige utstillinger eller senere, det er ikke så viktig. Men jeg husker at jeg en eller annen gang har tenkt dette: Hva er det som gjør en mesterlig forestilling så imponerende?
Du sier kanskje at det varierer, at det kommer an på den enkelte situasjon og hva det er som vises frem. En film er jo så forskjellig fra et maleri, er jo helt ulikt et arkitekt-tegnet nybygg som igjen er milevis fra et menneske som alle "bare simpelthen må like".
Men det er ikke slik. Det mesterlige er alltid mesterlig, og oppskriften er i teorien enkel. Gi folk noe de ikke har sett før, men som de samtidig kjenner seg igjen i.
Men det skal smerte litt å kjenne seg igjen. Man skal møte seg selv i døra og til og med tvinges til å åpne noen dører til rom som man har holdt lukket en stund.
Det er slike ting som skaper en mesterlig forestilling, slik jeg ser det. Og jeg har akkurat sett en slik forestilling i seks akter som jeg virkelig likte.
Det er den danske serien med det for anledningen meget synkroniserte navnet "Forestillinger" jeg akkurat har sett ferdig på NRK2. Den har gått en gang i uken og jeg har gledet meg til neste episode helt siden den første, og holdt nesten på å bestille den på DVD fordi jeg ikke ville vente på at alle episodene skulle bli vist på norsk tv. Men det var verdt å vente på.
Det som var virkelig mesterlig med denne serien, var hvordan hver enkelt av de seks hovedkarakterene hadde en vidt forskjellig oppfatning av forløpet gjennom seks uker de tilbrakte sammen og jobbet med en teaterforestilling, og hvordan man i løpet av hver episode fikk fullstendig sympati med den karakteren akkurat den episoden handlet om, for så å bytte netse uke og la seg rive med av nok en skjebnehistorie.
Vi har jo alle vår egen oppfatning av "hvordan historien var", men det er kanskje fint å bli minnet på at det alltid finnes flere sider av en sak, og hvordan det ikke skader å lytte litt mer til hverandre, spørre hverandre litt mer om hvordan vi har det og bli involvert i hverandres liv litt mer.
(for dem som måtte være interessert i å se denne serien - den vises i reprise på NRK2 nærmest umiddelbart - hver hverdagskveld seks ukedager på rad. Første episode tirsdag 3.mars kl 23.15)
