Når en dør lukkes

...åpnes en annen, et annet sted.

Jeg har levd under denne filosofien så lenge og den viser seg å stemme. Ofte. Forlat noe du ikke liker og se noe annet vokse frem i horisonten. Om du legger godviljen til, selvfølgelig. Av ingenting oppstår heller intet nytt.
Utsikten fra vinduet her jeg sitter forandrer seg fra dag til dag, men det er et sørgelig og forvirrende januarvær.
Jeg er hjemme og venter på noen. Jeg har ventet på denne personen nesten ni måneder nå og gleder meg til han kommer. Bare noen uker til nå.
Det er det som skjer i livet mitt akkurat nå. Minimalistisk kaos. 2007 var preget av store høyder og dype fall, noen ganger lurer jeg på hvordan det er mulig å presse så mye sorg, død, tårer, depresjon, optimisme, lykke og nyskapning inn i ett og samme år. Men det gikk på et vis.
I år hadde jeg to mål. Få førerkort og være en god mamma. Det første målet klarte jeg 8. Januar, så nå har jeg bare ett mål for resten av året. Det føles bra, med tanke på hvor mye jeg strevde i fjor.
Rastløsheten min tok meg hit og jeg har lovet meg selv å lukke alle de gamle dørene. Noen ganger farer de opp under et brått vindkast, og jeg blir rådvill eller redd. I et lite øyeblikk. Og så er alt ok igjen. Det får heller bare være sånn.
Men stort sett - stort sett er jeg glad og har det bra - kanskje så bra som jeg aldri før har hatt det.