Engelen min

I går 23. april så jeg et innslag fra Russland på nyhetene der det ble markert at det var ett år siden Boris Jeltsin døde.
Jeg husker at jeg satt på jobben og laget en bildekarusell med bilder fra hans norgesbesøk i anledning dødsfallet.
Lite visste jeg at fire dager senere skulle lillebroren min også være død.
Det var søndag den morgenen da jeg fikk vite at han hadde blitt funnet i sin egen leilighet. Jeg har ufrivillig børstet støv av filmen om et tenkt hendelsesforløp som spilte om og om igjen i hodet mitt for ett år siden.
Det blir aldri det samme uten ham, men man lærer seg å komme videre.
Jeg tar meg selv i å ville ringe ham, fortelle ham om alle små høydepunkt i Theos hverdag og stolt vise fram bilder.
Men det får heller bli jeg som etterhvert viser Theo bildene av onkel Gard.
Han ville ha fylt 26 år i morgen - bursdagen hans var akkurat 2 uker etter min. Førstkommende søndag er det 1 år siden han døde.

Overlevelses-strategi #1

Theo sover. Wow.
Siden i går natt har jeg hatt følelsen av å bli satt tilbake flere uker. Rutiner med legging, mating og annet hva-gjøres-til-hvilken-tid ble plutselig ugreit fordi han hadde vondt i magen. Men så innser jeg at dette er mest sannsynlig bare veldig midlertidig og - hurra - vi har jo faktisk klart å komme inn i relativt gode rutiner allerede. Kudos til Peder og meg. Men i dag har jeg vært kjempesliten, etter en natt som minnet mye om en av de aller tidligste zombie-nettene. For ellers, sånn nå for tiden, sover han stort sett mange timer i strekk og våkner bare én eller to ganger om natten for å få mat (for så å sovne greit igjen etter mating).

I mange år før jeg fikk barn kunne man gjerne høre meg si at folk får barn for å skape mening i sitt eget liv. Sagt på en annen måte; for å tilfredstille sitt eget ego...
Og nå som jeg selv har fått barn kan jeg bare bekrefte at det er mye sannhet i det utsagnet. For selv om man ikke bevisst får barn for å tilfredstille et eget behov, er det mye som skjer i underbevisstheten.
Jeg har aldri vært så lite opptatt av meg selv som jeg er nå. Aldri vært så lite deprimert, så lite opptatt av hvordan jeg ser ut eller at mine egne interesser blir tilfredstilt. Det vil si - jeg er jo fortsatt selvopptatt - (hvem er vel ikke det?) men i langt mindre grad enn tidligere. For i stedet for meg selv å passe på har jeg nå et lite hjelpeløst vesen som trenger meg, som elsker å bli båret rundt av meg, sove i armene mine, møte blikket mitt og smile til meg.
Jeg tvilte faktisk på min egen evne til å være en omsorgsperson. Jeg var jo bare den lille jenta med Peter Pan-syndrom og hvordan i all verden skulle jeg kunne være noe for en annen - jeg som knapt klarte å være noe for meg selv?
Men det er rart og underlig det her. Man bare skjønner hva man skal gjøre, hva man må gjøre - og så gjør man det. Og når man er helt utkjørt og kjempesliten så kommer det noen og tar over, overlapper og oppmuntrer.
Jeg skjønner virkelig ikke hvordan noen klarer å være aleneforeldre. Peder og jeg snakket senest i kveld om hvordan vi automatisk utfyller hverandre og tar Theo når den andre er veldig sliten.
Det er en fin følelse. Det er én ting å beundre pågangsmotet til aleneforeldre, men jeg stiller meg fullstendig uforstående til par som tenker at en baby - ja det er akkurat hva vi trenger for å redde det skakkjørte forholdet!
Det er vanskelig nok å finne tid til å pleie et godt og trygt forhold midt oppi hyl og gulp og alt det andre som hører småbarnstid til, hvordan noen bygger et forhold på dette - ja, det kan man jo undres over...

(Når dette er sagt - Peder og jeg sitter ofte og beundrer Theo og ser med takknemlighet på hverandre og babyen vår samtidig som vi nærmest blendet av hans sjarme spør oss selv
- Har vi to virkelig laget dette fine lille mennesket her?)

And now for something completely different.
Andre ting som har opptatt meg i det siste:

- I det alt flere av de gamle plaggene mine etterhvert passer igjen innser jeg at innholdet i klesskapet mitt ser ut som det tilhører en tenåring og jeg føler meg ikke kallet til å kle noe av det på meg...mystisk.

- Og i stedet for å kjøpe noe nytt til meg selv kjøper jeg ting til Theo.

- Vi skal til Oslo torsdag og jeg skal være der alene med Theo fra fredag til lørdag mens Peder er i Bergen med Konfront. Skummelt og fint på én gang.

- Nå er jeg så trøtt at øynene går i kryss og bokstavene stokker seg. jeg kan umulig skrive noe som helst av interesse.

Ja må hon leva ut i 100 år...

Jeg har hørt at en kvinne aldri blir eldre enn 29.

I morgen fyller jeg 30. Vi har barnevakt noen timer og skal ha småbarnsforeldre-venner Veronica og Thomas på middag. På ingen måte noen stor feiring.

Jeg hadde en større fest i fjor da jeg ble 29 - uten dengang å ha den vageste anelse om at jeg et år senere ville være mamma og bo på landet.

Det er spesielt å fylle 30. Det er kanskje den alderen som for alvor markerer en overgang fra ungdomstid til voksentid. Min halvsenile bestemor liker å minne meg på - ofte flere ganger i løpet av en telefonsamtale - at jeg ikke akkurat er noen ungdom lenger. Selv om jeg er ganske komfortabel med å skulle fylle 30 er det kanskje verdt å reflektere litt over akkurat dette.

Enkelte kan ikke vente med å fylle 18 år - for da er de jo “voksne”, mens andre - kanskje meg selv inkludert - har tviholdt på ungdomstiden og har de seneste årene vært selvdiagnostisert med Peter Pan-syndrom.

Jeg har nok definitivt blitt mer voksen det siste året. Både det plutselige tapet av et fantastisk fint menneske som stod meg nær hele livet, og det at jeg giftet meg og ble gravid var med på å forandre meg – kanskje mer enn noen gang tidligere.

Jeg står ofte og lurer på hvor “jeg” ble av – for mye av den jeg er i dag kjenner jeg ikke igjen fra årene som gikk. Når det er sagt kommer vi vel alle til korsveier innimellom. Utfordringen ligger i å velge den riktige veien videre.

Å bli mamma har utvilsomt fått meg til å tenke mer grundig igjennom beslutninger og holdninger - det er ikke bare det at det er praktisk lite gjennomførbart å fortsatt være “ung og uansvarlig”, når man selv får barn - men allerede fra babyen er liten legger man jo grunnlaget for barnets oppdragelse - og man må jo gå foran med et godt eksempel når det gjelder...det aller meste.

Men jeg ser meg ikke tilbake. Hvorfor skulle jeg gjøre det? Lykken ligger kanskje ikke i å få alt man ønsker seg - men heller i å mestre kunststykket det er å ta vare på det fine man har.

Lille speil på veggen der

Etter at man har sett ut som en liten flodhest i mange måneder er det fantastisk å endelig både se og føle at ens egen - gode gamle - kropp begynner å komme tilbake. Riktignok passer ingen av mine gamle trange svarte olabukser helt enda - det mangler liksom noen centimeter i livet - men bortsett fra dem kan jeg bruke nesten alt av mine gamle klær. Så hvorfor i all verden kler jeg meg fortsatt som en blanding av et fugleskremsel og en gammel husmor?
Her har jeg opptil flere alternative svar å velge mellom:

1. Jeg går stort sett bare hjemme og har ikke så mange jeg trenger å vise meg frem for med unntak av amøbefamilien i kjøkkenvasken. Det føles nesten litt trist når Peder - når han kommer sliten hjem fra jobb - gjerne studerer meg nøye og lurer på hva som er nytt (- siden jeg ser så fin ut...takk fine mannen min som legger merke til de små detaljene!) de gangene jeg har tatt bryet med å sminke meg :/

2. Jeg velger å ikke kle meg særlig fint da jeg i løpet av dagen garantert blir gulpet på, tisset på og pådrar meg en halvkilo søle oppetter buksebeina hvis vi klarer å stable oss ut i nærområdet på en trilletur.

3. Jeg har rett og slett glemt hvordan man pynter seg.

Sist lørdag var jeg på "shopping" for første gang på lenge. Veronica og jeg hadde fått pappaene til å passe på Ingvild og Theo og kjørte til Kongvinger. Wii - jentetur! Liksom. Jeg handlet ett plagg til meg selv (på salg - fornuftige mammaen) og ...to bæreposer med klær til Theo! Ute av syne - helt åpenbart ikke ute av sinn...

Jeg får vel bare innse at jeg nok kommer til å fortsette å se ut som et litt forkomment fugleskremsel en stund til. Men jeg har et ess i ermet. Har kjøpt en helt fantastisk kjole hos min favoritt blant klesbutikker på nett: http://collectif.co.uk/ - og så fort vårsolen stråler over i sommermodus skal jeg ut på trilletur som "cool mama".
Og det beste med det? Kjolen er ufornuftig som et lite helvete og tåler ikke maskinvask! ;)