I går var jeg ute og plukket epler. Vi har flere store epletrær i hagen som bugner av frukt. Trist å bare la det råtne, tenkte jeg. Plukke og sette i kasser i kjelleren - lage syltetøy og eplekaker. Tenkte jeg.Så jeg skaffet oss en fin og relativt dyr epleplukker (man kan jo spørre seg om det egentlig skal lønne sge å ha hjemmedyrket/høstet/syltet frukt på glass og i kjeller til vinteren) til å få ned frukten fra de øverste delene av treet med.
Etter å ha plukket epler i halvannen time (varigheten av en gjennomsnittlig Theo-formiddagsblund) innså jeg at de øverste eplene fortsatt var langt der oppe (162 cm med Isabelle og omlag én meter og 40 centimeter med hageredskap (fruktplukker) var ikke høyt nok for å få ned de som hang høyest. I tillegg innså jeg at epleplukking slett ikke
var noen avslappende kosebeskjeftigelse. Armene konstant i posisjon over hodet mens man lirker og vrir seg rundt og under grener for å få løs eplene minnet mer om fin-fin stamina-trening.-Så fin midje jeg kommer til å få om jeg gjør dette hver dag, tenkte jeg og så for meg super-sylfide-looken.
Men jeg kommer jo ikke til å gjøre det hver dag. Så hvem prøver jeg vel å lure.
Kanskje er det bare en klisjé jeg synes jeg har hørt altfor ofte, men se for deg settingen: 5 på gata i avisa, noen tullinger i natt&dag som blir intervjuet på byen og spurt om hva de jobber med (én av fem er alltid fotograf, de andre er designer, skuespiller og skribent...doh), en og annen er ja nettopp: Epleplukker (lizzm. Det er sikkert kult å si det når du er på byen og har slurpet deg gjennom sju appletinis).
Og så er det kjendis-intervjuene. Intervjuer: - Hvis du ikke var klesdesigner/fotograf/journalist/skuespiller, hva ville du gjort da?
Kjendis: - Hehe, da ville jeg plukket epler (lener seg til bake og sukker søtt og drømmende)
Men obs! Jeg er her for å avlive denne myten, epleplukking er verken avslappende eller idyllisk. Jeg sår også tvil omkring hvor mange elitistiske oslofiffer som gidder å vifte rundt med elpeplukkeren når de heller kan kjøpe epler på Kiwi (de har jo momsrabatt på frukt og grønt vettu)
Ellers snakket jeg med Bestemor i går.
Bestemor takket for de fine Theo-bildene. Hun takket igjen. Det er litt som en lydfil som spilles på loop å snakke med Bestemor. Hun forteller om noe og rett etterpå forteller hun om det samme igjen, med den eksakt samme innledningen og de samme formuleringene. Søte snille Bestemor.
Bestemor fortalte så om et bilde hun hadde på hylla fra da hun selv var liten.
- 1 år gammel var jeg da, sier Bestemor. – Og storesøsknene mine Jon og Inger var 3 og 4 år gamle. Jeg ser for meg at det må være et fint bilde og prøver å huske det. Det er lenge siden jeg har vært på besøk hos Bestemor og jeg klarer ikke å forestille meg bildet selv om jeg sikkert har sett det før. Kanskje var det ikke så interessant tidligere. Bare et gammelt bilde av Bestemor, liksom. Men for en fin historie det bilde har, tenker jeg nå.
Jeg sier det til Bestemor at noe av det fine med gamle bilder er at de har så mye historie i seg. Mennesker forsvinner men de er levende på bildene. I det ene øyeblikket som var og som ble borte igjen med det samme bildet var tatt. Kanskje er det spesielt derfor jeg er så fascinert av foto. Av øyeblikket som fryses i glass og ramme.
Noen har ment at video skulle kunne erstatte stillbildet. Jeg har ledd av dem eller bare fnyst i forakt. Video du liksom. Hvor er øyeblikket der? Et kaos av uskarpe øyeblikk på én gang, alle uskarpe som en duggete linse, ikke ett eneste av dem perfekt, skarpt, unikt. Hehe. As if.
Når jeg nevner bilder – jeg er med på en lokal utstilling ved Lyshuset på Skarnes og stiller ut to helt ulike prosjekter. Det ene viser jeg fram på bildet her (bildet er fra den lokale Odalsportalen.no) og det andre er en samling litt annerledes portretter som jeg tok da jeg jobbet på studio i Oslo. Fint å endelig stille ut noen av dem.
Og Theo, da? Han er snart 7 måneder nå og er allerede "høyt og lavt". Han åler seg rundt på gulvet og vil helst opp og gå og se verden med det samme.
Vi har endelig tatt i bruk sportsvognsdelen av barnevognen og han elsker at han har fått mer plass i vognen og sover veldig godt når det er tid for formiddags- og ettermiddagsblund. Soving om natten er derimot et helt annet kapittel.
Med unntak av de aller første ukene tror jeg ikke at jeg har følt at den konstant avbrutte nattesøvnen hans har vært like vanskelig som det jeg gjør nå. Og det kommer sikkert av at jeg synes at jeg virkelig prøver å få ham til å sove. Hele natten og i egen seng er målet. Realiteten nå er at han legges i egen seng i syvtiden og sovner fint der, men nekter å fortsette å sove der og må komme over i vår seng
en gang alt mellom når vi legger oss og to-tiden. Som så mange andre netter - i natt var jeg oppe i 40 minutter (før jeg til slutt gav meg) mellom ti på ett og halv to og forsøkte igjen og igjen å få ham til å sove. Men nei, det er ikke snakk om. Så fort vi tar ham over i vår seng sovner han. Lille lurifaks. Prøver å trøste meg med at en vakker natt kommer han til å sove. I egen seng, hele natten igjennom. En vakker og deilig natt med sammenhengende søvn for mamma og pappa. *sukk*
