Dag blir til natt blir til dag igjen

Jeg våknet i morges - helt uthvilt og dristet meg til å se på klokka. Ni! Theo sov søtt i senga si og med unntak av mating mellom halv seks og seks i morges har han sovet hele natten fra kl 22 i går kveld, og det i sin egen seng. Ok, hvorfor gidder jeg engang å nevne dette? Han har rukket å fylle 3 måneder og på dette tidspunktet burde babyen sove gjennom store deler av natten og foreldrene få den søvnen de trenger, ikke sant?
Før han kom til verden kjøpte jeg en bok om babysoving - "The no-cry sleep solution". Begynte å lese den før han kom, tenkte jeg skulle være godt forberedt - men når jeg leser den igjen nå skjønner jeg godt at jeg ikke kunne relatere til noe av bokens innhold da - babyen måtte komme og holde oss våkne om natten før boken kunne komme til nytte. Og vel, nå har jeg begynt å lese den om igjen, etter at vi hadde 3 netter på rad der Theo mer eller mindre nektet å sove, våknet nesten annenhver time og ikke ville sove igjen. Etter at man føler man endelig har kommet noen vei med å etablere gode søvnrutiner og har skrytt til venner og kjente over hvor flink babyen vår er til å sove om natten, var dette mildt sagt frustrerende.

Men boken beskrev den situasjonen vi opplevde som relativt normal. At babyen gjerne kunne endre søvnmønster helt plutselig og begynne å våkne flere ganger om natten igjen en gang mellom 2 og 4 måneders alder. Puh, javel, tenkte jeg - da får vi bare prøve så godt vi kan igjen...rolig stemning før han skal legge seg, dempet lys, lengre mating, forsiktig byssing for å få ham søvnig...og det fungerte i alle fall natt til i dag.
Det hjelper også litt å vite at små barn våkner langt flere ganger i løpet av en natt enn man skulle tro, gjerne en gang i timen(!). Ofte bare grynter babyen litt og sovner igjen, men når han våkner helt og gråter (uten at han nødvendigvis vil ha mat) er det aldri fordi han ikke vil sove igjen. Den ofte stuptrøtte babyen vet bare ikke hvordan han skal finne tilbake til søvnen og gråter - ikke for å være slem mot foreldrene, og ikke fordi han vil stå opp eller bæres rundt i timesvis.
Han gråter fordi det ikke er noe annet han heller vil enn å sove - men han trenger hjelp til å sovne igjen og føle seg trygg mens ha sover.
I går kveld gikk jeg også rundt med en liten tøykanin foran i bh'en noen timer og la den i senga hans da han skulle sove. Lukten av mamma er med på å hjelpe babyen til å føle seg trygg når den sover i egen seng. Det kan jo ha vært en medvirkende årsak til at han sov godt igjen.
Får bare håpe vi er tilbake i gode rutiner nå.

Ellers er Theo blid som en sol og smilet sitter løst det aller meste av tiden. I går hadde vi vært på trilletur med Veronica og Ingvild og i bilen på vei hjemover så jeg i baby-sladrespeilet at han stirret med stor forundring på sine egne hender, betraktet dem på en måte jeg ikke har sett før. Det var veldig fint å se på, den lille gutten som oppdaget at hendene ikke bare er noe som flyr forbi ansiktet og som kan suttes på eller brukes til å slå etter leker. Jeg lar meg forbløffe over den minste ting han gjør og det er kanskje meningsløst for alle andre, men å se babyen sin gjøre små nye ting hele tiden er virkelig utrolig fint å se på. Jeg tror alle som selv har fått barn er enig i at man blir litt baby-nærsynt og lever i en boble der det meste dreier seg om babyen og dens utvikling. Og at det er både fint og helt ok. Hva annet kunne være viktigere - liksom?

Ellers denne uken har jeg vært og snakket med noen om en lysere fremtid - og jeg er relativt fornøyd med møtet. Det gjenstår selvfølgelig å se om det bærer frukt, men jeg har tid til å sitte på pinnen en stund til. Det er en fin luksus.

Og dietten burde jeg kanskje nevne. Prøv å leve uten sukker, kaffe og melkeprodukter. Når du i tillegg er fiskevegetarianer er det ikke så mye igjen du kan spise. Men etter at jeg var syk med feber og brystbetennelse (av typen man kan får når man ammer) rundt 17.mai bestemte jeg meg for en liten innvendig vårrengjøring. Makrobiotisk diett.
I følge dietten skal man kort oppsummert ikke spise noe særlig annet enn brun ris og dampede grønnsaker, men etter noen runder i lokale butikker og med meg selv - ikke minst - har jeg funnet en gylden middelvei. Og den er -igjen kort oppsummert - det ovennevnte, nemlig å kutte ut kaffe, sukker og melkeprodukter.
Det begynte med sukkersug og hodepine, men jeg har hatt veldig godt av å kutte ut sukkeret - og kaffedrikkingen min (selv bare 1-2 kopper daglig) har i årevis ført til kronisk betent bindevev, så det er sikkert ikke det verste jeg kunne gjøre for kroppen min å drastisk kutte ned på kaffeinntaket.
Men å kutte ut ting i hverdagen betyr jo ikke at man fanatisk lar være å spise ting permanent. Hverdag er hverdag og andre dager er det lov å spise hva man vil. Hovedregelen går ut på å sørge for at det er flere av hverdagene og færre av dagene der man gjør unntak, og forøvrig kan man gjøre som man vil...
Det er selvfølgelig et lite savn etter daglig kaffe og sukker (spesielt for en sjokoladeelsker som meg), men når jeg ser at å unngå det umiddelbart gir helsegevinst ved at jeg ikke har betennelsestilstander, at jeg har mye mer overskudd, bedre hud og mer stabilt humør så er det vel egentlig ikke noen vits i å sirkle rundt kakeboksen lenger...

Fru Rev har fått ny sveis

Små hjertesukk (og noen litt større)

Det er jo ikke det at man ikke har noe å skrive om. Men hvordan skal man få tid til å skrive blogg når dagene bare går? Ofte undres jeg over hva jeg egentlig bruker all tiden på. All denne tiden som skulle være min. Bare min og Theo sin. Men min tid er Theo sin tid, og det har jeg vel innsett nå - sånn er det bare.
Mating, kosing, babystell, turgåing, klesvask, matlaging og innimellom litt babysosialisering... Har vært på noen barseltreff og det er igrunn ikke så grusomt (som jeg kanskje hadde fryktet) å møte andre mammaer som har fått baby omtrent samtidig for å diskutere hverdagsploblemer og spise muffins.

Jeg har vært litt syk de seneste dagene - tett nese, vond hals og litt små-ør i hodet. Peder nevnte i stad at han gruer seg til å være ordentlig febersyk selv samtidig som man må ta vare på Theo. Som om ikke bare én av delene var slitsomt nok fra før av. Men alt går jo - man må bare ikke ta sorgene på forskudd og heller tenke at for hver dag blir han litt mer selvstendig. Og selv om det er en stund enda til Theo kan kle på seg selv så er det mye sannhet i det at han ikke lenger trenger at vi gir han full oppmerksomhet hele tiden. Rundt 2 måneders alder merket jeg et klart skifte i hvordan han i større grad kan underholde seg selv nå. Det slo meg at jeg ikke hadde like vondt i ryggen ved dagens ende og hvordan kunne nå det ha seg...?
Jeg tror mye skjedde på relativt kort tid - det at han ikke lenger har like stort behov for å blir båret rundt og trøstet hele tiden - at han ofte kan ligge i vugge, på leketeppe eller i vippestol og bare se på meg mens jeg gjør andre ting, eller han kan leke med sin nye venn Freddie. Freddie er en ildflue med mange finurlige finesser og i motsetning til mange av de andre lekene han har sett seg litt lei på er Freddie et av mammas bedre valg av babyunderholdning (se bilde).

Men ikke alle dager er fryd og bare lek. Så lenge vi har ro i hverdagen og klarer å holde en viss rutine er alt (som oftest) bare bra. Men om vi drar på tur, får besøk eller på annet vis avviker fra det daglige kan det ofte få uheldige konsekvenser. Hvis jeg stresser blir Theo en liten baby-stressball. Og det er ikke bare det at han merker om jeg er urolig, jeg er helt sikker på at adrenalin og stress-hormoner går over i morsmelken. Jeg har sett det skje gang på gang - nok til at jeg er overbevist nå. Denne helgen kjørte vi flyttelass fra svenskesiden av Finnskogen - min mamma hadde bestemt at det var på høy tid at hennes 30-årige datter hentet sine "bokser fra barndommen" og Peder og jeg kjørte den nesten 2 timer lange turen opp med hver vår bil - en Volvo V70 (stasjonsvogn med stor plass) og en pick-up med lasteplan. Det ble bare såvidt plass til alt som skulle med. Gammelt skrot for det meste.
Sentimentale og lettere paniske Isabelle gråt noen tårer for skumle minner som måtte rippes opp i. Jeg hadde bare lyst til å kaste alt sammen uten å engang se hva som var i boksene. Masse bilder og gjenstander fra de årene av ungdomstiden som jeg helst bare vil glemme, ting jeg hadde lagt lokk på og latt som ikke fantes. Føltes helt fantastisk å kaste disse tingene, veldig symbolsk. Men jeg er på langt nær ferdig, det står omtrent ti bokser med ting som må gåes igjennom i 1. etasje her nå. Men de kan vente. De tingene jeg kastet i går var det viktig å bli kvitt. Viktig å slippe å bli konfrontert med igjen. Det er nesten komisk de gangene jeg innbiller meg at jeg ikke går og bærer på ting fra fortiden. Jeg sier til meg selv at jeg har lukket gamle dører, men i realiteten har jeg kanskje gjort det stikk motsatte. Men sår gror vel aldri av at man setter plaster på dem. De må jo gjerne ha litt luft.