Det har ikke blitt så mye blogging i det siste. Ikke så mye skriving generelt, heller. Jeg som var så godt i gang med roman-prosjektet mitt igjen. Eller ett av dem, i alle fall. Det er min *hemmelige* drøm som jeg har hatt helt siden jeg gikk i første- eller andreklasse på barneskolen, at jeg ville skrive noe som ble publisert. Jeg har fått publisert en novelle i et tidsskrift som av anstendighetshensyn ikke bør nevnes, men det var på ingen måte det som var målet.
Nei, målet er en roman, men jeg vet ikke selv engang hvor mange av det slaget jeg har begynt på gjennom tiden og entusiastisk skrevet opptil flere siden hver kveld i uker eller måneder, for så å bare miste inspirasjonen. Så nå surrer flere historier rundt i hodet på én gang, og jeg fikk en ny bokidé senest for to dager siden og så klart for meg hvordan den kunne gjennomføres, men hovedsaklig vier jeg skrivetiden og tanker om skriving til et lite hjertebarn som ble til da jeg hadde feber en natt før jul i for fire år siden. Den idéen er det kortet jeg vet jeg må satse på, bare jeg blir ferdig med å male Theos rom, bare jeg får lest de utvalgte bøkene i hylla, bare jeg får kommet i gang med en jobb, bare, bare...
Men Theo begynner i barnehagen rett over påske og da kommer jeg til å ha i alle fall noen uker for meg selv på dagtid da jeg kan skrive, og da koker alt ned til et enkelt lite spørsmål om selvdisiplin.
Til gjengjeld har jeg lest mye i år. Det er lenge siden jeg kan skryte av å ha lest åtte-ni bøker på tre måneder! Noen av dem er lydbøker som jeg hører på i bilen, mens jeg går tur (inspirerer til lange turer i vårværet) eller maler panel på barnerommet, som kun er mitt andre oppusningsprosjekt etter stua og tar lang tid å male med mye pirk og detaljer, men som blir veldig fint. Men tilbake til lydbøkene - det lokale biblioteket bugner jo over av dem! Slik det er nå leser jeg gjerne to lydbøker (én for tur og én for oppusning etter at Theo har lagt seg) og to papirbøker. Jeg har nesten utelukkende lest bøker om alternativ psykologi/psykoterapi de siste årene, og selv om det er virkelig interessant og et endeløst tema som bare utfolder seg slik at man hele tiden må lese mer, er det deilig befriende å ha gjenoppdaget romanen.
Av historier jeg har lest i det siste kan jeg anbefale "Saman er ein mindre aleine" av Anna Gavalda, en bok jeg egentlig hadde bestemt meg for å hoppe bukk over, men som er helt nydelig i all sin enkelhet. Og så ble jeg akkurat ferdig med "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson. De to bøkene har på underlig vis flere likhetstrekk, noe jeg ble gjort spesielt oppmerksom på siden jeg leste dem samtidig.
Så er det "Eat Pray Love" av Elizabeth Gilbert (som forøvrig må leses på engelsk ellers mister den mye av verdien) som jeg er i ferd med å lese ferdig, en bok kanskje helst for jenter på jakt etter mening med tilværelsen, men en fin bok for alle som lurer på om de står litt stille i livet eller som bare vil lese en fin eller litt søt historie som tja... handler om livets store spørsmål.
Jeg kan ha nevnt det før men en fornuftig ting kan ikke nevnes for ofte (siden idéen må innprentes hos "ego" slik at den til slutt er like logisk som alle hverdagens rutiner). Tanken er at jeg til tross for ambisjoner om å være fotograf og virkelig satse på det (noe jeg meget mulig får til likevel - se under!) har jeg sett finanskrisen i hvitøyet og søkt lærerutdanning fra høsten av - fornuften kaller, rett og slett. Utdanningen ved HIHM er nett-og samlingsbasert og jeg kan i følge studieveileder jobbe 50% ved siden av og det må bare gå siden jeg ikke er lysten på mer studielån.
Jeg har vært arbeidsledig en stund nå, og selv om jeg ikke har søkt om dagpenger før denne uken, har jeg lyst til å komme ut i jobb ganske snart etter at Theo har begynt i barnehagen. Men etter å ha lett etter jobber siden i fjor høst uten stort hell, har jeg nå søkt på sommerjobb i kommunens pleie- og omsorgsavdeling, og fra høsten av har jeg søkt jobb som lærerassistent.
Når jeg endelig hadde svelget disse kamelene og innfunnet meg med at fornuften fikk seire og foto var noe jeg fikk drive med på fritiden, kommer det seilende til meg følgende:
Ledig stilling som fotograf ved fotostudio i Kongsvinger, en halvtimes kjøretur herfra. Jobben er halv stilling, som er akkurat det jeg kan jobbe ved siden av studiene.
Jeg kastet meg på telefonen og etter noen runder med online portfoliovisning, referanser og vitnemål sendt til sjefsfotograf ble jeg oppringt og bedt om å komme innom studioet for en prat. Praten gikk fint, veldig fint igrunn, om jeg får servere litt selvskryt. Og jeg skal tilbake dit og jobbe med han som intervjuet meg en hel dag et par uker etter påske, så da får vi se. Hvis alt går etter planen kan jeg se fram til en sommer fylt med brudepar og babyer, og jobben er veldig fleksibel og fullt ut forenelig med skolegang, så det er bare å krysse fingrene for at jeg får bli studioets nye fotograf!
Jeg er virkelig glad i å skrive om meg selv om mine egne prosjekter, men hva med Theo? Skulle ikke dette være en blogg som hovedsaklig handlet om han?
Kanskje er det fint at det er sånn, at jeg faller tilbake til å være meg selv igjen, at han har sin plass men at jeg også tar min tid tilbake. Han er blitt veldig opptatt av alt med rund form og kaller det ball, i går sa han sikkert "ball" tusen ganger. Alt kan liksom gjerne være ball i Theos verden, det er et fint ord som han forstår og mestrer. Ball, ball, ball og "pus" sier han. Hva skjedde med "mamma" og " pappa"?
Han har begynt å gå nå også, bare såvidt, men han står mer og mer stødig alene for hver dag og går to eller tre skritt mot meg når jeg åpner armene mot ham. Jeg har gledet meg til dette helt siden han ble født, til at han skulle lære seg å gå. Og han er jo ikke helt der enda at han går helt alene og selvstendig og noe mer enn de to eller tre skrittene, men fremover nå er det jo bare å øve! :)
