Jeg har ikke oppdatert bloggen siden jeg begynte på lærerutdanningen. Det er sant at jeg ikke skrev veldig ofte før det heller, men det var da små drypp i det minste - innimellom.
Jeg vet ikke hvor tiden mellom slutten av August 2009 og nyttår ble av. Når jeg tenkter på de månedene husker jeg bare at det var et endeløst strev, og at jeg jobbet og jobbet men likevel var lutfattig. At Theo nesten bare så Mamma i det hun reiste om morgenen og i det hun kom hjem om kvelden - akkurat i tide for å legge ham eller heseblesende ønske ham god natt.Det var kanskje ikke fullt så ille, men det var slik det føltes. Som om pusten min og hodet mitt hele tiden hang igjen ved forrige sving eller allerede hadde kastet seg rundt den neste.
Mange ganger var jeg bortreist i dagesvis uten å komme hjem om kvelden, og da jeg var borte, gråt jeg ofte. Ikke bare fordi jeg var langt hjemmefra og uten familien min, men fordi jeg følte at jeg bare svømte og svømte og aldri var i nærheten av å se land.
Jeg lå etter med pensumlesingen absolutt hele tiden, og det føltes som om oppgavene bare tårnet seg opp. Praksisperioden var kanskje den aller verste tiden, da satt jeg gjerne og forberedte timer fram mot midnatt, for så å stå opp litt før seks for å komme meg avgårde til skolen, der nærmere femti 4.klassinger med diverse adferdsproblemer viste særdeles liten takknemlighet for timene med arbeid som lå bak undervisningen jeg serverte dem.
Selvsagt ville det blitt lettere etterhvert, det har jeg allerede fått erfare, og selvsagt kan man ikke forvente at elevene setter pris på alt de skal lære, men allerede da - eller var det kanskje i løpet av en av gråtetoktene mine over de endeløse oppgavene - var det som om klokker begynte å kime i hodet mitt, alltid med den samme klangen, den evinnelige gjenlyden: Vil jeg egentlig dette, er det lærer jeg vil bli?
Og svaret var aldri ja.
Det var kanskje, vet ikke, muligens, sånn passe, vi får se og men hva med fremtiden, det er jo veien til fast jobb.
Men aldri ja.
Jeg har gjennomført 3 av fire uker i den andre praksisperioden, praksisgruppen min har sendt inn den første matteinnleveringen med geometri i dag og vi jobber med problemstilling til profesjonsforumet - debattkvelden om praksis som vi skal ha i løpet av neste skolesamling.
Den siste praksisuka kommer etter vinterferien. Jeg har forberedt alle timene til den allerede.
Så jeg har ikke gitt helt slipp enda. Er fortsatt innenfor, i systemet. Jeg er lærerstudent.
Jenta snur seg mot meg der jeg sitter på bakerste rekke.
Stolt holder hun opp det store runde Hannah Montana-viskelæret sitt og smiler til meg.
Jeg smiler tilbake og tenker πr2. Det er det første som slår meg etter å ha tilbrakt det meste av kvelden før i dyp konsentrasjon over gruppeinnleveringen i geometri.
Praksis. Fire uker på 4.trinn med 49 elever som skal tøyles, temmes, drilles og for all del - ikke forspilles! - Hele tiden mens det overordnede målet er å dytte inn kunnskap i de små hodene som i stedet for et brennende ønske om å lære om engelske preposisjoner oversvømmes av fotball, hester, dataspill (aller helst med 18-årsgrense visst), masete småsøsken, katter, syngedamer som fås kjøpt i viskelærform og som synger fra en penn som noen ganger "tilfeldigvis" spiller i timen, hunder, biler (volvo 940), klistremerker, slåball...
Lærerstudent. Ordet tar meg tilbake til den første skolesamlingen der jeg sitter på forelesning og ser meg rundt i havet av studenter. Jeg så meg rundt og lette etter noen som så litt uvanlige ut, noen som så sånn passe sære eller alternative eller kunstneriske ut at jeg kunne slå meg sammen med dem eller i det minste potensielt ha noen felles interesser. Men jeg så ingen.
I stedet noterte jeg meg bak øret at jeg måtte sørge for å blande meg med mengden. Ikke stikke meg ut nevneverdig. Passe inn og i det minste prøve å kle meg litt som dem. Dette var helt åpenbart ingen kunstskole.
Det kan selvsagt hende at det var noen andre som satt der og tenkte det samme som meg. Jeg fant dem uansett ikke og det betyr heller ikke noe lenger.
Jeg svømmer med hodet godt over vannet nå. Klarer meg fint. Setter av tid til å gjøre ting som bare er meg og mine egne interesser, de som måtte vike i fjor høst. Men jeg har likevel nesten ikke lest pensum for denne terminen. Det forekommer meg som særdeles vanskelig å åpne bøkene.
Det snakkes mye om motivasjon i lærerutdanningen, og vi som lærerstudenter skal forsøke å komme opp med varierte undervisningsmetoder som oppmuntrer til læring og utvikling for elevene. Men når lærerstudenten mangler motivasjon, hva gjør en da?
Lærerutdanningen blir radikalt endret på fra høsten 2010. Hele systemet for opplæring av nye lærere blir så forandret at vi har fått beskjed om at dersom vi skulle ønske eller bli nødt til å ta ut permisjon i løpet av de første to årene vil vi stå på bar bakke. Alt før eksamen etter 2.året er bestått har ingen verdi dersom de to første årene ikke fullføres i et normert løp.
Fra høsten 2010 skal det utdannes faglærere (ikke allmennlærere, det er visst so passé) og de nye lærerne får større fagtyngde allerede fra første år i utdanningen, det blir ikke lenger noen obligatoriske fag med unntak av pedagogikk.
Jeg har skrevet en liste over fordeler og ulemper med utdanningen. Hva jeg får om jeg fortsetter og hva jeg får om jeg slutter.
I løpet av det neste halve året skal jeg skrive ferdig en novellesamling, blir en radikalt bedre fotograf og photoshopper, jeg skal får tid til å trene regelmessig og ordentlig og få den flate magen og atletiske kroppen jeg ønsker meg.
Hehe.
Men tenk om det virkelig var nå jeg skulle få til noe av dette.
Nå jeg endelig skulle sette av tid til å få gjennomført noen av de tingene jeg drømmer om.
Jeg lukter på den nye friheten, all den tiden jeg kommer til å få tilbake om jeg slutter på skolen.
Tenk om det var nå eller aldri. Jeg blir jo ikke noe yngre og jeg må spørre meg selv hvor veien skal gå. Noen ganger må man lete litt før man ser hvor elven renner. Og så må man følge den.
Jeg sa det til Peder en kveld da vi hadde lagt oss. Stille sa jeg det som om det var noe fint som måtte hviskes. "Jeg blir jo ikke lærer jeg vet du". Og så smilte jeg i mørket, som om det var en definitiv beslutning. Og jeg tror det var det. At det var da jeg virkelig bestemte meg.
Det er ingen direkte sammenheng her, men likevel har jeg tenkt mye på filmen "Before Sunset" i det siste. En helt enkel film om livet og kjærligheten. Og i alle sin kompliserte enkelhet er den en av mine favorittfilmer. Den handler om de tingene som er viktige for oss alle. De små og store avgjørelsene som tilsammen former livet og oss som mennesker.
Om jeg slutter på lærerutdanningen nå vet jeg at jeg ikke kommer til å begynne igjen. Jeg kan kanskje blir faglærer i foto eller mediefag en gang i fremtiden om jeg tar yrkesfags-PPU, men hopper jeg av lærerutdanningen nå vet jeg at jeg aldri kommer til å bli allmennlærer.
Og tar jeg det valget skal jeg ikke se meg tilbake.
Céline: No, no, I'm not depressed. But, sometimes I worry that I'll get to the end of my life feeling I haven't done all I wanted to do.
Jesse: Oh, what do you wanna do?
Céline: (Sighs.) I, um, I want to paint more, I wanna...play my guitar everyday, I wanna learn Chinese, I wanna write more songs...There are so many things I wanna do, and I end up doing not much.
Jesse skal rekke et fly tilbake til USA og som sist ("Before sunrise" ni år tidligere) har de kun noen få timer sammen, denne gangen i Paris. Men siden sist har det skjedd en utvikling i bevisstheten til begge to. De drives ikke av den samme flyktigheten som før. Det er blitt lettere å se hva man vil og ikke vil ha. Og de aner at lykken hviler der, i luften mellom dem.
Tiden trekker ut, og i sluttscenen sitter de hjemme hos Céline og drikker te. Naboene i den flotte parisiske bygården skal ha grillfest. Det skyer over bare akkurat passe slik at solen ikke skinner rett på menneskene der i hagen. Det er vakkert, stemningen er perfekt.
De ser på hverandre.
"Baby, you are gonna miss that plane..."
..."Yes, I know."
