Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv

Det er ikke så ofte lenger at jeg lar meg bevege av en nyhetssak i den grad at jeg går og tenker på den over lengre tid, noen dager så mye at jeg stopper opp og forestiller meg hendelsesforløp fra saken om og om igjen og føler så inderlig mye empati med offeret at jeg er på nippet til å gråte. Det har skjedd flere ganger den siste tiden, for jeg klarer ikke å fatte at noen kan gjøre små barn så stor urett som i saken om Baby P.

Jeg har selv bodd i Haringey i London, og selv om dette er et relativt stort område, føles saken på sett og vis enda nærmere meg siden jeg har bodd i nærheten.

Jeg har sett bildet av den lille gutten med de store blå øynene mange ganger, og det som slår meg hver gang er hvor tillitsfullt blikket hans er, som om han har innfunnet seg med situasjonen - han kjenner jo ingen annen virkelighet - og at på tross av den grusomme mishandlingen er han likefullt fullstendig avhengig av menneskene som mishandler ham siden det er de samme menneskene som gir ham mat, kler på ham og gir ham nye bleier (selv om jeg forestiller meg at ingen av delene kan ha skjedd på en tilfredstillende måte i forhold til hans behov).

Det stikker to små tenner fram i munnen hans og jeg tenker at ingen har trøstet ham når tannfrembrudd har gjort vondt. Ingen har holdt ham inntil seg og sagt at alt skal gå bra når han har vært lei seg. Kanskje lærte han seg tidlig å ikke skrike for små ting som andre babyer gråter for, siden ingen brydde seg eller det kun førte til slag og spark mot den lille kroppen.
På bildet står han oppreist og kikker mot fotografen, og jeg tenker at han må ha vært så stolt som hadde lært seg å gå - helt sikkert uten noen form for hjelp fra omgivelsene.
Lite visste han da om hvordan denne bragden skulle få en brå slutt da stefaren brakk ryggen til gutten tvert av og gjorde den lille kroppen lam og ute av stand til å bevege seg.

Det eneste lyspunktet i denne historien er at han fikk dø til slutt. Det beskrives at Baby P døde i en blodpøl i sengen sin, 17 måneder gammel. Den lille gutten fikk et kort, men likevel altfor langt liv der han ikke kjente til annet enn sinne og vold.

Enhver som ikke selv mishandler vil føle avsky for denne historien og grusomhetene som ble begått mot et spedbarn av godt voksne mennesker som kalte seg foreldre.

Som helt ny mamma lurte jeg mange ganger på om jeg var skikket til å være forelder, for det var så mange ting jeg følte meg usikker på. Nå vet jeg at jeg likevel er kvalifisert. For enhver mamma og pappa som virkelig elsker barna sine og gjør alt de kan for at barna skal ha det bra, er slik en forelder skal være. Vi svikter alle litt innimellom, når vi kommer opp i situasjoner vi ikke vet helt hvordan vi skal takle, men man må bare følge magefølelsen og gjøre det som føles rett. Så lenge jeg beskytter barnet mitt mot reell fare kan jeg sjelden gjøre noen store feil.

Men Baby P er ikke noe unikt tilfelle. Hver dag lider mange barn under voksnes sviktende omsorg, og mange lider i stillhet. Jeg ser ofte annonser i avisen om barnevernsbarn som søker fosterhjem, og tenker på hva det faktisk innebærer for et barn å få et nytt hjem, selvfølgelig forutsatt at det nye hjemmet er trygt og omsorgsfullt.

Jeg er kanskje ikke like skeptisk til fosterhjem lenger nå som jeg har fått mine egne erfaringer litt mer på avstand, og jeg har åpnet for at barnevernet likevel kan være noe positivt og faktisk gjøre en forskjell for mange barn.

Men tilbake til Baby P. Jeg vet at jeg har følt ekstra på omstendighetene i denne saken også fordi jeg trekker paralleller til Theo, til den nydelige gutten min som i en alder av snart ni måneder har begynt å utforske verden i høyden. Han drar seg opp og skyver seg vaklende bortover kanten på stuebordet, vil så gjerne ut og gå helt på egen hånd.
Han er så stolt for alt han får til, smiler bredt og vil vise fram nye kunster til mamma og pappa, som roser ham og gir ham anerkjennelse for alle de små bragdene sine.

Selv om jeg noen ganger ønsker at jeg kunne gå tilbake i tid og endret historien, kan jeg ikke gjøre noe annerledes for Baby P. Jeg ser for meg at han er en liten vakker engel, helt fri fra alt det vonde han måtte oppleve i livet.

Men er det noe jeg kan gjøre, er det å sørge for at jeg er den beste mammaen Theo kan ha.
At jeg har enda mer tålmodighet med ham, og gir ham all den tiden han trenger til å utforske og finne ut av ting.
- Og kanskje lede ham litt, som Kafka skal ha sagt om det å få barn. I følge ham en av de største tingene man kan gjøre her i livet.