Apnea

Jeg så ham på festen. Det var ingen tvil, det var han som stod der borte. Kledd i hvite bukser, en beige strikket genser og med en drink i hånden. Håret gredd pent tilbake. Han lo og snakket med et par andre menn. Var det om båter? Hadde han blitt opptatt av båt? Det var så mye vi hadde å ta igjen, så mye som hadde skjedd på alle disse årene. Så mye jeg ville dele med ham.
Jeg betraktet ham. Han passet bedre inn her enn det jeg gjorde. Hadde han blitt eldre siden sist? Det så ut som han hadde blitt litt eldre. Linjene var kanskje en anelse mer definerte og trekkene mer markante.
Jeg hadde aldri sett ham slik, det var jo så mange år siden jeg hadde sett ham nå. Jeg kjente meg glad, ville hilse på ham. Forsøkte å presse meg fram i mengden for å komme bort til ham.



Men før jeg rekker frem har han gått. Kanskje han skulle på toalettet eller kanskje han gikk for å hente seg en ny drink.
Jeg spør etter ham, men de han akkurat snakket med bare rister på hodet og kjenner verken beskrivelsen av ham eller navnet hans. Men de snakker om båter.
Det kan ikke ha vært en drøm.
Ikke nå igjen.

Selvsagt. Jeg glemmer meg. Han har ikke blitt en dag eldre siden sist. Som det siste fotografiet jeg tok av ham er han for all fremtid frosset fast i tjuefem år. Sin beste alder.

Tivoliet kalt badet

Det er tidlig morgen og vi skal rekke å bli klare til barnehagen før mamma skal på jobb.
Theo er på badet, mamma sysler med håret, sminken eller noe annet som gjerne svekker oppmerksomheten litt. Skal vi se, hvor skal vi begynne?

Theo går gjerne sporenstreks til skuffen der toalettmappen hans ligger. I den er det nemlig mange spennende gjenstander, som han river ut og tar nærmere i øyensyn, gjerne akkompagnert av "Oisann!"

En av favorittene er termometeret, som har utforming som en delfin og ligger i en delfinformet gjennomsiktig plastboks. Han elsker å åpne og lukke og åpne og lukke boksen og har for lengst ødelagt lukkemekanismen. Dette byr imidlertid på den spennende utfordringen det er å få begge delene til å henge sammen mens termometeret ligger inni. Greit nok. En ganske ufarlig lek.

Mindre greit er det når han fisker fram den lille saksa til å klippe negler med. Denne fungerer ofte som fly og vi må gjerne lokke den fra ham eller ta den med makt når han begynner å løpe rundt på badet eller vifte med den i lufta.

- Så, så...ned i toalettmappa med den. Han blir sur eller gråter på krokodilletåremåten. Da er avledning bedre enn trøst. "SE!" sier jeg. - Tannbørsten din! Han blir først enda mer lei seg og geipen henger litt før han ser ut til å få en lys idé. Han holder tannbørsten opp og peker på tannkremen. "Vil du pusse selv?" spør jeg og lyser litt opp inni meg, selv om jeg vet at det ikke er det han har til hensikt å gjøre. Sannsynligvis ikke i dag heller, nei.

Og så fort han får tannkrem på tannbørtsen spiser han den opp, før han tygger infernalsk på børsten uten at tennene blir det spor renere. "Skal jeg hjelpe deg?" spør jeg. Dette er den vanlige del 2 av tannpussesekvensen og en rolle jeg har øvd en del på nå.

"Nei!", sier han og vrir seg bort. "Kom la meg hjelpe deg", sier jeg så og som i et lite tilløp til panikk begynner han å gå fort rundt i ring mens han ler høyt og har et fast grep om tannbørsten med hånden.

Situasjonen får gjerne et av tre utfall:
1) Jeg fanger ham og holder ham fast til vi har pusset tennene.
2) Etter mye overtalelse lar han meg pusse tennene hans, helst mens jeg snakker mykt til ham om noe han liker eller synger en sang. På en bra dag tar det omtrent 1 1/2 "Ro,ro til fiskeskjær" før alle tennene er pusset.
3) Vi gir opp og venter til neste tannpuss (dette er en nødløsning tilpasset stressa/slitne foreldre).

Tannpussen er endelig overstått, jeg har forsøkt å konsentrere interessen til Theo rundt en leke eller noe på rommet hans eller i stua. Han kommer likevel tuslende tilbake inn på badet etter ti sekunder. Vi begynner å få det litt travelt nå, og jeg må rekke å bli klar til å gå på jobb.

"Værsågod Mamma!" sier han og vil gi meg noe. Jeg tenker at det var jo koselig før jeg oppdager at det er en kjempestor busemann. Jeg prøver med den pedagogiske stemmen å fortelle at det er litt ekkelt, men roser ham samtidig for at han gav den til meg og ikke la den fra seg et sted. Vel vitende om at jeg nå muligens har plantet en fiffig idé i barnehodet (det får heller være!) prøver jeg å fortsette der jeg slapp med sminke og påkledning.

Etter å først ha gått bort til panelovnen og skrudd opp og ned på termostaten noen ganger slik at temperaturen på badet i løpet av dagen vil justeres fra 26 til 8 grader, kommer Theo på at skapet til mamma inneholder mange spennende ting! Skapet har riktignok barnesikring, men den har han selvfølgelig for lengst lært seg å åpne. Makt er det som gjelder her, og han røsker opp døra og kommer rett til hoveattraksjonen: Tamponger!

Den lille esken plukkes ut av skapet og han setter seg ned på gulvet med fangsten i fanget. Én etter én tar han tampongene ut av esken og danderer dem i sirlige rekker, før han bestemmer seg for at de nok bør ligge i pappas toalettmappe! Denne befinner seg i skuffen under der Theo sin mappe ligger, og med stor besluttsomhet åpner han skuffen, tar ut toalettmappa til pappa og legger tampongene oppi den.

I toalettmappa ligger en annen skatt, den hadde han jo nesten glemt! En flaske med aftershave! Han tar av korken og pirker rundt spraydelen som om han prøver å finne ut av hvordan den fungerer. Han finner det ikke ut med det første, og kaster flasken fra seg. Det er først nå mamma (vennlig men bestemt!) griper inn og avverger det som meget mulig kunne blitt aftershave-oversvømmelse på badet. Til pappa forteller vi selvsagt ingenting.

Vi er endelig klare til avgang, går ned i gangen og på et blunk har vi tatt på sko, lue, hals, jakke og votter. På vei til bilen passerer vi et sted der familien elg har tuslet forbi i løpet av vinteren og funnet passende som toalett. Theo stopper opp og utbryter: "Elgbæsj!", og jeg kommer på at det var jeg som informerte ham om hva dette var forrige uke. Med et fast grep løfter jeg ham opp før han rekker å tråkke i det eller kommer på at han gjerne skulle fått føle litt nærmere på konsistensen.

I det vi ruller ut fra gårdsplassen kommer det et musikkønske fra baksetet:
"Danse o-la-la, mamma!" Jeg setter på Lady Gagas "Bad Romance" for titusende gang. Kjører jeg litt sakte rekker sangen akkurat å spille ferdig i det vi kjører inn til barnehagen.

Vi kler av oss sko, jakke, hals, lue og votter. Tar på tøflene som snart må byttes til en større størrelse og åpner døra inn til den minste avdelingen. Theo løper bort til en leke/barnehagetante/et annet barn og dagens ordentlige lek kan starte.

Mamma får klem og er klar for en ny dag på jobben.

Mr. Chickenpox takes a bath

Forkjølelse
forkjølelse
forkjølelse med feber
feber
vannkopper
forkjølelse
hoste...




Jeg har alltid betraktet meg selv som en som sjelden blir syk. Men med en liten barnehagetass i huset blir situasjonen fort en annen. I vinter har jeg vært forkjølet, hostet, vært tett i nesa og snørrete nesten like ofte som Theo har vært det, og nesesprayen har vært fast inventar i veska, sammen med homeopat-medisinen som Elin kollega anbefalte meg (om du leser dette: Takk!).

Heldigvis hadde både Peder og jeg hatt vannkoper som barn, men likevel - Theo med vannkopper var en "spennende" affære. Han var skikkelig syk i to dager, med feber og snufserufs, og så begynte de små boblene å piple opp rundt på huden hans. Han ble innsmurt med hvitvask (sånn for sikkerhets skyld, selv om han egentlig ikke gav uttrykk for at han klødde nevneverdig), og vi byttet klærne hans oftere enn vanlig.

Vannkopper tar gjerne sånn omtrent halvannen uke å bli kvitt, men etter de to første dagene var han tilsyelatende i super form. Resten av uka gikk blant annet med til å destruere dvd-spilleren; et flerdagsprosjekt der han dytta litt og litt på skuffen til den til slutt gav etter og gikk inn i selve spilleren - han dytta altså skuffen forbi stoppunktet slik at kantene på skuffen forsvant inn i selve spilleren. Så om noe "godt" kom ut av vannkoppene var det i alle fall det at vi fikk en ny dvd-spiller...

Fast Forward

Og de står der oppe og ler av meg, englene. De som unnslapp, brøt ut av sirkelen. Så heldige de var som kom seg unna, tenker de. Vekk fra den evige vandringen og følelsen av å aldri aldri komme fram, aldri komme i mål.

De snur seg vekk, og den mørkhårede holder hånden foran munnen for å skjule smilet som får det lysende ansiktet til å sprekke opp som jordoverflaten under et jordskjelv. Jeg ser ham helt tydelig for meg. Har sett ham gjøre sånn mange ganger før, der han kniser som et lite barn, lykkelig og full av forventning.

Det er vår og jeg tar en pause fra lydbøkene jeg vanligvis spiller på vei til og fra jobb for å høre på musikk som passer til sol og varmere vær. Jeg skrur opp volumet og plutselig veller et hav av følelser opp i meg. Det er ikke den gode vårfornemmelsen jeg hadde ventet.
Jeg føler riktignok noe som skulle ligne på en vårfornemmelse, men det er også så mange andre følelser som kommer, av forgjengelighet, savn, tomhet og kjærlighet til noen som ikke er mer.
Tankene flyr...tretten år tilbake til Pappas leilighet i Tønsberg. Jeg tenker på grilling på verandaen, Playstation med Wipeout, to gutter som jeg tilbrakte mye tid med. Den ene broren min, den andre min stormende sommerforelskelse det året.

Jeg ruser motoren og girer opp, glir bortover veien uten å se på speedometeret. Det føles nesten som å fly. "Du och jag døden" og følelsen av å være uovervinnelig.
Over den lille sletta på riksveien etter Disenå og mot Skarnes, der asfalten har fått små hull etter telen, noen kilometer med vei før bakketoppen. Hvor høy fart klarer jeg å komme opp i?....110,120,130,140....blodet bruser! Jeg merker ikke farten, bare glir bortover.

Fornuften innhenter meg og jeg bremser ned akkurat før bakketoppen, selv om bare idioter kjører forbi her. Likevel ser jeg det ofte nok. Idiotene som kjører forbi selv om det ikke ser hva som kommer over neste sving eller bakketopp.

Jeg tar jo ikke sånne sjanser. Jeg er voksen og mamma nå.

Jeg spurte Peder om det i dag, om det er jeg eller dem som har vunnet.
Jeg vet jo at det ikke er noen konkurranse. Men likevel...
Vi hadde vært på besøk hos Mamma siden i går og der hang det bilder av Gard overalt. Kanskje som en engel som så ned på oss i alle rom. Jeg vet ikke.

Begge hadde de høye ambisjoner og ingen av dem følte noen gang at de oppnådde noe. Kom aldri i mål med planene de la eller drømmene de hadde. Det var følelsen av å ikke komme seg videre som fikk dem til å ta valget. Det var så enkelt og de ville aldri mer behøve å se seg tilbake. Som å låse en port og kaste nøkkelen.

-Nei, det er klart det er du som vinner!

Jeg vet jo at det er det riktige svaret, men nå som jeg har sluttet på lærerutdanningen, og enda en gang lurer på hva jeg skal bli når jeg blir stor, da er det ikke fritt for at jeg tenker på dem som slapp taket i kravet om de høye ambisjoner, om å bli noe og være noe. Være en som får til noe.

Men denne gangen smiler jeg bare tilbake, hilser på dem og kjører videre. For jeg vet at jeg har svaret, og at det har vært her hele tiden. Likevel kan jeg vel fortsette å lete.
Det at de tok det valget gjør at jeg aldri kan gjøre det samme.
Men jeg kan gjøre det de aldri gjorde. Sørge for at jeg hver dag gjør en innsats for å bli flinkere i jobben min, samtidig som jeg leter videre etter det andre jeg kan gjøre ved siden av. Men aller viktigst er det å aldri miste drømmen om det ene som jeg alltid skulle gjøre. Kanskje blir det i år. Det er jo vår nå, og himmelen er snart blå.

"Baby, you are gonna miss that plane..."

Jeg har ikke oppdatert bloggen siden jeg begynte på lærerutdanningen. Det er sant at jeg ikke skrev veldig ofte før det heller, men det var da små drypp i det minste - innimellom.

Jeg vet ikke hvor tiden mellom slutten av August 2009 og nyttår ble av. Når jeg tenkter på de månedene husker jeg bare at det var et endeløst strev, og at jeg jobbet og jobbet men likevel var lutfattig. At Theo nesten bare så Mamma i det hun reiste om morgenen og i det hun kom hjem om kvelden - akkurat i tide for å legge ham eller heseblesende ønske ham god natt.
Det var kanskje ikke fullt så ille, men det var slik det føltes. Som om pusten min og hodet mitt hele tiden hang igjen ved forrige sving eller allerede hadde kastet seg rundt den neste.

Mange ganger var jeg bortreist i dagesvis uten å komme hjem om kvelden, og da jeg var borte, gråt jeg ofte. Ikke bare fordi jeg var langt hjemmefra og uten familien min, men fordi jeg følte at jeg bare svømte og svømte og aldri var i nærheten av å se land.
Jeg lå etter med pensumlesingen absolutt hele tiden, og det føltes som om oppgavene bare tårnet seg opp. Praksisperioden var kanskje den aller verste tiden, da satt jeg gjerne og forberedte timer fram mot midnatt, for så å stå opp litt før seks for å komme meg avgårde til skolen, der nærmere femti 4.klassinger med diverse adferdsproblemer viste særdeles liten takknemlighet for timene med arbeid som lå bak undervisningen jeg serverte dem.

Selvsagt ville det blitt lettere etterhvert, det har jeg allerede fått erfare, og selvsagt kan man ikke forvente at elevene setter pris på alt de skal lære, men allerede da - eller var det kanskje i løpet av en av gråtetoktene mine over de endeløse oppgavene - var det som om klokker begynte å kime i hodet mitt, alltid med den samme klangen, den evinnelige gjenlyden: Vil jeg egentlig dette, er det lærer jeg vil bli?

Og svaret var aldri ja.

Det var kanskje, vet ikke, muligens, sånn passe, vi får se og men hva med fremtiden, det er jo veien til fast jobb.

Men aldri ja.

Jeg har gjennomført 3 av fire uker i den andre praksisperioden, praksisgruppen min har sendt inn den første matteinnleveringen med geometri i dag og vi jobber med problemstilling til profesjonsforumet - debattkvelden om praksis som vi skal ha i løpet av neste skolesamling.
Den siste praksisuka kommer etter vinterferien. Jeg har forberedt alle timene til den allerede.
Så jeg har ikke gitt helt slipp enda. Er fortsatt innenfor, i systemet. Jeg er lærerstudent.

Jenta snur seg mot meg der jeg sitter på bakerste rekke.
Stolt holder hun opp det store runde Hannah Montana-viskelæret sitt og smiler til meg.
Jeg smiler tilbake og tenker πr². Det er det første som slår meg etter å ha tilbrakt det meste av kvelden før i dyp konsentrasjon over gruppeinnleveringen i geometri.

Praksis. Fire uker på 4.trinn med 49 elever som skal tøyles, temmes, drilles og for all del - ikke forspilles! - Hele tiden mens det overordnede målet er å dytte inn kunnskap i de små hodene som i stedet for et brennende ønske om å lære om engelske preposisjoner oversvømmes av fotball, hester, dataspill (aller helst med 18-årsgrense visst), masete småsøsken, katter, syngedamer som fås kjøpt i viskelærform og som synger fra en penn som noen ganger "tilfeldigvis" spiller i timen, hunder, biler (volvo 940), klistremerker, slåball...

Lærerstudent. Ordet tar meg tilbake til den første skolesamlingen der jeg sitter på forelesning og ser meg rundt i havet av studenter. Jeg så meg rundt og lette etter noen som så litt uvanlige ut, noen som så sånn passe sære eller alternative eller kunstneriske ut at jeg kunne slå meg sammen med dem eller i det minste potensielt ha noen felles interesser. Men jeg så ingen.
I stedet noterte jeg meg bak øret at jeg måtte sørge for å blande meg med mengden. Ikke stikke meg ut nevneverdig. Passe inn og i det minste prøve å kle meg litt som dem. Dette var helt åpenbart ingen kunstskole.
Det kan selvsagt hende at det var noen andre som satt der og tenkte det samme som meg. Jeg fant dem uansett ikke og det betyr heller ikke noe lenger.

Jeg svømmer med hodet godt over vannet nå. Klarer meg fint. Setter av tid til å gjøre ting som bare er meg og mine egne interesser, de som måtte vike i fjor høst. Men jeg har likevel nesten ikke lest pensum for denne terminen. Det forekommer meg som særdeles vanskelig å åpne bøkene.

Det snakkes mye om motivasjon i lærerutdanningen, og vi som lærerstudenter skal forsøke å komme opp med varierte undervisningsmetoder som oppmuntrer til læring og utvikling for elevene. Men når lærerstudenten mangler motivasjon, hva gjør en da?

Lærerutdanningen blir radikalt endret på fra høsten 2010. Hele systemet for opplæring av nye lærere blir så forandret at vi har fått beskjed om at dersom vi skulle ønske eller bli nødt til å ta ut permisjon i løpet av de første to årene vil vi stå på bar bakke. Alt før eksamen etter 2.året er bestått har ingen verdi dersom de to første årene ikke fullføres i et normert løp.

Fra høsten 2010 skal det utdannes faglærere (ikke allmennlærere, det er visst so passé) og de nye lærerne får større fagtyngde allerede fra første år i utdanningen, det blir ikke lenger noen obligatoriske fag med unntak av pedagogikk.

Jeg har skrevet en liste over fordeler og ulemper med utdanningen. Hva jeg får om jeg fortsetter og hva jeg får om jeg slutter.

I løpet av det neste halve året skal jeg skrive ferdig en novellesamling, blir en radikalt bedre fotograf og photoshopper, jeg skal får tid til å trene regelmessig og ordentlig og få den flate magen og atletiske kroppen jeg ønsker meg.

Hehe.

Men tenk om det virkelig var nå jeg skulle få til noe av dette.
Nå jeg endelig skulle sette av tid til å få gjennomført noen av de tingene jeg drømmer om.
Jeg lukter på den nye friheten, all den tiden jeg kommer til å få tilbake om jeg slutter på skolen.
Tenk om det var nå eller aldri. Jeg blir jo ikke noe yngre og jeg må spørre meg selv hvor veien skal gå. Noen ganger må man lete litt før man ser hvor elven renner. Og så må man følge den.

Jeg sa det til Peder en kveld da vi hadde lagt oss. Stille sa jeg det som om det var noe fint som måtte hviskes. "Jeg blir jo ikke lærer jeg vet du". Og så smilte jeg i mørket, som om det var en definitiv beslutning. Og jeg tror det var det. At det var da jeg virkelig bestemte meg.

Det er ingen direkte sammenheng her, men likevel har jeg tenkt mye på filmen "Before Sunset" i det siste. En helt enkel film om livet og kjærligheten. Og i alle sin kompliserte enkelhet er den en av mine favorittfilmer. Den handler om de tingene som er viktige for oss alle. De små og store avgjørelsene som tilsammen former livet og oss som mennesker.

Om jeg slutter på lærerutdanningen nå vet jeg at jeg ikke kommer til å begynne igjen. Jeg kan kanskje blir faglærer i foto eller mediefag en gang i fremtiden om jeg tar yrkesfags-PPU, men hopper jeg av lærerutdanningen nå vet jeg at jeg aldri kommer til å bli allmennlærer.
Og tar jeg det valget skal jeg ikke se meg tilbake.



Céline: No, no, I'm not depressed. But, sometimes I worry that I'll get to the end of my life feeling I haven't done all I wanted to do.

Jesse: Oh, what do you wanna do?

Céline: (Sighs.) I, um, I want to paint more, I wanna...play my guitar everyday, I wanna learn Chinese, I wanna write more songs...There are so many things I wanna do, and I end up doing not much.


Jesse skal rekke et fly tilbake til USA og som sist ("Before sunrise" ni år tidligere) har de kun noen få timer sammen, denne gangen i Paris. Men siden sist har det skjedd en utvikling i bevisstheten til begge to. De drives ikke av den samme flyktigheten som før. Det er blitt lettere å se hva man vil og ikke vil ha. Og de aner at lykken hviler der, i luften mellom dem.
Tiden trekker ut, og i sluttscenen sitter de hjemme hos Céline og drikker te. Naboene i den flotte parisiske bygården skal ha grillfest. Det skyer over bare akkurat passe slik at solen ikke skinner rett på menneskene der i hagen. Det er vakkert, stemningen er perfekt.
De ser på hverandre.



"Baby, you are gonna miss that plane..."

..."Yes, I know."

Evighetens vampyrkyss (NB spoilere!!)

Etter 2392 sider var det altså slutt.

Det begynte som en gryende forelskelse, som etterhvert gikk over til en altoppslukende - men på merkelig vis likevel positiv - besettelse som fikk meg til å sveve rundt på rosa skyer i flere uker.

Den første følelsen - som jeg sikkert har delt med samtlige andre jenter som har lest Twilight, var denne litt uforklarlige forelskelsen i Edward Cullen.
Helt legitimt, sa jeg til meg selv - han var jo tross alt en fiksjonskarakter og hadde ingenting å gjøre med noen reell person.
Men så var det filmen da. Jeg så den etter å ha lest den første boka og lurte veldig på hvordan noen i hele verden kunne spille Edward på film, han skulle liksom være den vakreste mannen i universet. Og så velger de en uerfaren nerdeskuespiller fra en Harry Potter-film til rollen?

Men...Robert Pattinson var overbevisende, han spilte stort som Edward Cullen, han var virkelig Edward i den magiske filmverdenen, selv om han i virkeligheten ligner mest på et rart og ikke så veldig tiltrekkende loddent dyr. Gode stylister og lysarbeidere, noterte jeg meg bak øret.
Men det er egentlig ikke viktig.
Likevel, som en sann Twilight-fan hadde jeg selvfølgelig lest flere internett-forum-synsinger fra andre fans (sikkert ordentlige tenåringer også til forskjell fra sånne som meg som bare er blindpassasjerer) som ikke syntes skuespilleren var pen nok for rollen. Direkte stygg mente noen og var ikke redde for å la sine meninger bli spredd over store vide internett via youtube, blogger og forum.
Men se på bildene jeg har lastet opp her - det er ikke Robert Pattinson, det er virkelig Edward Cullen; Vampyr.

Kristen Stewart ligner virkelig på Bella, og jeg har sett for meg henne som Bella i bøkene jeg har lest etter å ha sett filmen. Men Bella altså. Hun begynte som den store heltinnen - jeg (og igjen: alle jenter som leser Twilight) var virkelig Bella, man levde seg inn i alt ved henne og opplevde det hun opplevde. Men etterhvert ble det liksom litt kjedelig at Bella hele tiden skulle skade seg, nesten dø, ville bli vampyr, ikke få lov til å bli vampyr, skade seg, nesten dø, ville bli vampyr, ikke få lov til å bli vampyr, skade seg, nesten dø, ville bli vampyr, ikke få lov til å bli vampyr... det føltes som et mønster som liksom ikke kunne repereres for ofte.
Men det kunne det. Jeg ble litt lei. Og jeg ble litt lei av Volturi som aldri helt fikk bestemt seg for om de ville drepe hvem-det-nå-var-som-stod-for-hogg eller ikke.

Da Bella endelig ble vampyr syntes jeg imidelrtid at alt skjedde slik det skulle og jeg ble kanskje til og med litt rørt. Vi hadde gjennom de tre første bøkene blitt fortalt historien til samtige medlemmer av Cullen-familien og hvordan alle som én hadde blitt vampyrer i en situasjon der de ellers ville ha dødd. Bella derimot ville gladelig gi opp sin tilsynelatende (nesten) problemfrie tilværelse som menneske for å være udødelig til evig tid med Edward.
Hun maser på ham at de skal ha sex (for å ikke pakke inn noe av det som så fint er pakket inn med sløyfebånd på i boka), men han vil helst vente til hun ikke lenger er menneskelig siden han er redd for at han kan komme til å skade eller i verste fall drepe henne.
Likevel, etter at de har giftet seg og er på bryllupsreise får hun viljen sin og dette fører til at hun blir med skapning (og ikke med barn som man kanskje ellers kunne ha sagt). Dette vesenet, som hun umiddelbart blir enormt knyttet til, skal imidlertid vise seg å bli den menneskelige Bellas bane. Wow, endelig! Hele scenen der Bella nesten dør etter at hybrid-vesenet har knekt hvert bein i kroppen hennes og lammet henne så hun ikke lenger kan røre seg, og der hun opplever spastiske indre blødninger og alt er litt mer grafisk enn bare pene silkebånd og rosa tyll, var faktisk utrolig velskrevet.
Det gikk en ørliten følese av vemmelse gjennom meg i det jeg raste gjennom sidene i en forrykende fart siden spenningen plutselig hadde steget flere hakk og man forstod at nå, endelig skjedde det noe her.

Jeg så for meg i sakte film hvordan Edward distribuerte vampyrgift overalt inn i henne for å få henne til å overleve og at han til slutt lyktes, og hvordan hun, etter å ha brent innvendig i flere dager, endelig gjenoppstod som vampyren Bella.
Og hvordan jeg tenkte at nå hadde hun gjort seg fortjent til å være vampyr hun også, og det var nesten rørende og kanskje gråt jeg til og med en liten tåre.

Jeg er glad jeg ble ferdig med bøkene før jeg skulle begynne å studere så jeg ikke lenger bruker flere timer hver kveld med å lese vampyrsaga. Og jeg er glad jeg ble ferdig sånn generelt sett for det ble litt langdrøyt til tider med kriger som skulle utkjempes og what have you... men det er ingen tvil om at jeg så definitivt lot meg påvirke og underholde av disse bøkene og jeg angrer ikke på at jeg gjenopplevde tenårne på nytt med en fantastisk vampyr. Nå gleder jeg meg bare til den andre filmen har premiere. 20. november. Kjæresten min er herved invitert til å la meg bruke en av jentefilm-kvotene hans.

Rollebytte

Den seneste tiden har rollene hjemme blitt byttet om.
Jeg er på jobb mens Peder tilbringer sin lange lærer-
sommerferie hjemme med Theo, som har ferie fra barnehagen.
Hvem av de to som er husets herre er noe tvilsomt, men jeg antar at det gir en viss pekepinn å følge sporene, nærmere bestemt en enorm mengde leker, kjøkkenredskaper, papir (som egentlig hører hjemme i pappesken som skal til gjenvinning), sko, klær og ymse "mamma sin" og "pappa sin"-gjenstander som hver ettermiddag møter meg i det jeg kommer hjem fra endt arbeidsdag. En sliten Peder står da gjerne halvveis i en middag som ble påbegynt to timer tidligere, har en hvinende Theo løpende mellom beina i det han henger opp klesvask nummer fire den dagen eller har forsøkt å kollapse på sofaen mens Theo river ham i klærne eller biter ham i beina.

"Stakars Pappa Peder" sier jeg og stryker ham over hodet.

Men nå vet han hvordan jeg hadde det da jeg var hjemme med Theo et helt år.
Han har fått kjenne litt på følelsen av å ha et hav av tid men ingen mulighet til å bruke den på noe konstruktivt.
Hvordan klesvasken tårner seg opp og middagen blir noe man har kastet fra fryseren og opp i en stekepanne.
Hvordan alt flyter og man bare rekker å rydde litt før det ultimate kaoset igjen er komplett.
Hvordan det er mulig å være dødssliten etter å "bare ha vært hjemme" en hel dag.
Hvordan man lengter inderlig etter at sin bedre halvdel skal komme hjem, og det ikke bare er forelskede motiver bak den lengselen.

Selv om Theo ser ut til å ha glemt ordet "mamma" og like godt kaller meg óg for pappa, er det stor verdi i gjensynsgleden han viser når jeg kommer hjem fra jobb om ettermiddagen.
Og jeg tror det at Peder endelig får ha alenetid med Theo er noe som veier opp for det at det er litt slitsomt i blant.

I mangel på flere ord legger jeg ved noen bilder fra søndagsvandring i hagen i formiddag.