Noen små betraktninger

Slutten av oktober. Bare to måneder igjen av permisjonen min. Med fare for å gjenta meg selv - jeg spør meg selv stadig oftere dette: Hvor ble tiden av - du vet den tiden jeg skulle bruke på meg selv og *mine* ting? Svaret, etter litt selvbebreidelse for å ikke ha utnyttet tiden godt nok blir som oftest noe i retning av en forståelse for hvorfor dette flotte tilbudet, om man kan kalle det det, eksisterer. Tiden skal jo ikke brukes på meg, men på barnet mitt.

Jeg ser på Theo og det går plutselig opp for meg at den lille bylten som lå stille og puslet med leker i ro og fred bare for en liten stund siden har blitt et lite kravlevesen, som med lynets hastighet forflytter seg fra kjøkkenet til et hjørne med ledninger langt borte i stua. Ledninger er nemlig en favoritt blant alle de tingene det ikke er lov til å leke med...
Midt i stua har vi en stor romdeler, og i de nederste hyllene hadde vi plassert filmer vi aldri ser på - en samling stort sett bestående av dårlige skrekkfilmer Peder har kjøpt i vanvære lang tid tilbake. Theo har imidlertid overtatt kontrollen over disse hyllene og bruker dem som tunneller fra en side av stua til en annen. Og filmene - de ligger stort sett strødd utover og har blitt "Theos filmer". Kan sikkert virke litt forstyrrende på de som måtte komme på besøk, men filmene har definitivt fått en renessanse som underholdning ;)

Det er ikke så mye jeg ser på tv, men jeg fulgte med på siste sesong av "The Apprentice" da det gikk, og nå ser jeg på "Luksusfellen". Å se på andre som overhodet ikke har styring på egen økonomi gir en slags egoistisk tilfredstillelse og nesten usunn følelse av selvgodhet.
Vi har riktignok ikke huslån enda, men jeg skjønner ikke tankegangen bak det å bevisst kjøpe nytt hele tiden når man ikke har råd til det. Det å skulle ha noe bare fordi naboen har det...
Jeg kommer nesten ikke på noen andre som ikke har flatskjerm bortsett fra oss, eller huslån for den saks skyld. Men vi prøver å leve fornuftig, og selv midt i en finanskrise går vi innimellom på visning om det er et hus til salgs i rett område og rett priskategori.
Men jeg har jo ingen jobb å gå til når permisjonen er ferdig og Peder har heller ingen veldig sikre jobbutsikter fremover. Så vi har ingen hast. Selv om jeg lengter etter å ha "mitt eget" hjem er det likevel bedre å kjøpe hus når vi faktisk har råd til det. Og vi er heldige som har så mye plass å bo på som det vi har nå, det er ikke sikkert vi får det like romslig når vi får vårt eget hus.

Jeg var ute i Oslo forrige lørdag med Raymond. Første hele natt borte fra Theo. Og Raymond gjorde alt han kunne for at det skulle være koselig, men jeg bare lengtet hjem til familien min. Det er større enn halvlitere, gjensyn med gamle kjente og dansegulvet på Shadowlove på John Dee. Alt det jeg satte pris på en gang.

Men likevel - noen ganger kommer fortiden tilbake og innhenter meg. Innimellom barnesangene finner jeg i blant musikk som jeg hørte mye på en gang. Her om dagen var det en Depeche Mode-cd med alle favorittsangene mine. Den hentet fram minner om Slimelight, om venner jeg satte umåtelig stor pris på da, som jeg trodde var viktige venner men som jeg aldri savnet når tåken lettet dagen derpå og jeg flyttet tilbake til Norge.
Men det er mange sånne minner og mange små skyggespøkelser som innimellom titter frem. Og jeg kan nesten ikke tro at det var meg, så store forandringer jeg har gått igjennom de siste årene.

Og så har prinsen min gjort noe fint for meg - noe jeg tror jeg har veldig godt av. Jeg skal spille med Konfront på Elektrostat om et par uker. Han har villet ha meg med som synth-spiller helt siden jeg sa at jeg pilte piano som liten. Og nå blir det sånn, selv om den knappe kveldstiden vi bruker til å øve etter at Theo har lagt seg føles veldig kort og sangene ikke sitter helt enda. Men jeg gleder meg - det er en fin ting å endelig få spille i et band :)

Å sove eller ikke sove - er det spørsmålet?

Natt til i går sov Theo fra vi la ham til klokken seks, våknet bare én gang når vi la oss og gryntet litt. Jeg tenkte - åh, kanskje det snur, kanskje han begynner å sove hele natten nå. Og la til for meg selv - Det er jo lov å håpe....
Så i natt: Våken halv ti, våken tolv, våken to, våken halv tre (husker ikke engang om han sov mellom to og halv tre eller bare gråt sammenhengende), våken kvart over tre, våken klokken seks, jeg tok ham da over i vår seng (noe vi egentlig for lengst har sluttet med) da han virkelig ikke ville sove mer hos seg selv og vi sov til kvart over åtte. Jeg er litt småforkjøla og morgenen kunne ikke by på noen tegn til tilfriskning etter at jeg har brukt halve natten på å stå over senga hans i det iskalde soverommet og prøve å få ham til å sove.
Nå skal jeg gå til anskaffelse av en flanell-pysj og skal ikle Theo mye mer klær om natten - en liten redningspakke til hver - tilpasset den enkeltes behov som kanskje, kanskje kan gjøre en annen natt med mye våking litt mindre ukomfortabel.
Helsestasjonen sier at vi burde flytte ham på eget rom slik at han "sover bedre". Han har begynt å sove på magen, men ansiktet boret ned i madrassen. Det er slik han liker å sove og når jeg snur ham, igjen og igjen, blir han bare frustrert og snur seg tilbake.
Det er den ene grunnen til at jeg liker å ha ham i nærheten. Jeg tror ikke det kommer til å løse problemet med at han våkner ved at vi legger ham på eget rom - han gir veldig sterkt uttrykk for at han er redd eller ukomfortabel når han våkner (ofte har han sparket av seg dyna eller ligger med hodet i fotenden eller på annen måte trenger at vi legger ham på plass igjen og pakker ham inn i dyne og ullteppe for å få sove videre. At noen foreldre kan ignorere barna sine når de gråter fordi de trenger hjelp eller er redde klarer jeg ikke ha forståelse for.
Ofte er han tørst også. Jeg har sluttet å amme om natten før tidligst klokken 05 (som regel våkner han klokken seks og får melk da), men han får vann på tåteflaske og sovner ofte greit igjen etter å ha fått litt å drikke.
Sengen hans står omtrent en meter fra vår, vi tar han veldig sjelden opp når han gråter, og snakker ikke med ham, bare forsøker å berolige ham til å finne tilbake til søvnen. Vi har også en white noise/bølgesvulp-maskin som vi setter på og som ofte hjelper ham (og oss) til å falle i søvn igjen. Og alle "anbefalinger" sier at når vi gjør slik vi gjør nå så skal babyen i løpet av noen dager lære seg å sove sammenhengende gjennom det aller meste av natten uten å våkne.
I morgen fyller han 8 måneder og noen netter er ikke ulikt slik det var da han var rundt 2 måneder gammel.
Han har begynt å øve på å dra seg opp og i går løftet han seg opp på stuebordet (det er riktignok bare ca 35 cm høyt, men likevel), og i stad dro han seg opp etter vippestolen som stod på kjøkkenet og smilte seiersbredt før han falt ned på gulvet igjen.
Vi har utsatt det en stund, men nå må vi flytte senga hans ned på det nederste hakket, selv om det betyr enda mer slitne foreldrerygger i det vi forsøker å trøste i løpet av nattevåkinger. Er om ikke annet - langt bedre enn at han stuper over sengekanten under morgengymnastikken...

Babyer på tur

Å få barn er å påta seg et spennende men skummelt lite kaos som forandrer livet for alltid. I begynnelsen var jeg uhyre redd for at den lille skjøre bylten skulle skade seg eller bli syk, jeg var redd for at jeg ikke skulle vite hva jeg skulle gjøre i en slik situasjon, redd for å gjøre feil eller noe som ikke var bra nok.
Men så innser man etterhvert at selv om man ikke er noen superheltinne så er man som oftest bra nok for sitt barn likevel. Uansett hva som måtte skje tror jeg man klarer å finne løsninger og alltid gjøre det som er best for barnet sitt. Alltid beskytte det og være hos det.
Men man vil også oppleve å komme til kort eller oppleve at man svikter i enkelte situasjoner. Eller øyeblikk. Det er kanskje lov, for det er en stor utfordring å skulle leve ansvarlig for to personer når man ikke har så mye erfaring med å leve ansvarlig for én...

I går falt Theos vogn over ende igjen. Det er tredje gang den velter og etter en sånn situasjon blir jeg full av selvbebreidelse og føler meg som en dårlig mor. En mor som ikke passer godt nok på eller som gjør feil i et lite øyeblikk fordi hun stresser eller tenker på noe annet. Hva kan vel være viktigere enn sikkerheten til barnet mitt? Det gikk heldigvis bra denne gangen også. Men det betyr ikke at det er greit. Det er aldri greit at han får vondt eller nesten-skader seg. Stakars lille gutten min.

Men selv om jeg har blitt flinkere til å ikke miste kontrollen, selv om jeg stresser mye mindre enn før så er det fortsatt utfordrende å være mamma. Og selv om det er helt fantastisk og Theo er verdens nydeligste er det fortsatt slitsomme dager. Han har begynt å krabbe nå og jeg løper stort sett etter ham hele dagen og prøver å sikre huset litt etter litt etterhvert som jeg stadig oppdager nye "feller". Han er kjempeglad i å tygge på og leke med elektriske ledninger, og selv om jeg tror jeg har sikret alle stikkontaktene nå må jeg helt tiden være på vakt bare sånn i tilfelle. Samtidig er denne nye bevegelsesfriheten hans en fin ting fordi han er mye mer selvstendig enn før. Han kommer seg dit han vil og klarer seg fint på egenhånd med noen leker spredd utover gulvet. Så får hønemoren med haukeblikket heller følge ham med argusøyne.

I går var Veronica og jeg på en liten Oslotur med Theo og Ingvild. Vi skulle besøke Magdalena og Junia men endte opp med å tilbringe mye tid på Ikea før vi endelig kom oss opp til Veitvet.
Vel framme var eneste parkeringsmulighet lukeparkering på venstre side, og jeg kastet meg ut i det før angsten klarte å melde seg.
Jeg har aldri lukeparkert mot venstre før, men det gikk over all forventning. Jeg kjørte Veronicas Ford og den var en drøm å kjøre (og parkere). Ikke et vondt ord om vår Volvo V40 men litt forandring fryder :)