Å sove eller ikke sove - er det spørsmålet?

Natt til i går sov Theo fra vi la ham til klokken seks, våknet bare én gang når vi la oss og gryntet litt. Jeg tenkte - åh, kanskje det snur, kanskje han begynner å sove hele natten nå. Og la til for meg selv - Det er jo lov å håpe....
Så i natt: Våken halv ti, våken tolv, våken to, våken halv tre (husker ikke engang om han sov mellom to og halv tre eller bare gråt sammenhengende), våken kvart over tre, våken klokken seks, jeg tok ham da over i vår seng (noe vi egentlig for lengst har sluttet med) da han virkelig ikke ville sove mer hos seg selv og vi sov til kvart over åtte. Jeg er litt småforkjøla og morgenen kunne ikke by på noen tegn til tilfriskning etter at jeg har brukt halve natten på å stå over senga hans i det iskalde soverommet og prøve å få ham til å sove.
Nå skal jeg gå til anskaffelse av en flanell-pysj og skal ikle Theo mye mer klær om natten - en liten redningspakke til hver - tilpasset den enkeltes behov som kanskje, kanskje kan gjøre en annen natt med mye våking litt mindre ukomfortabel.
Helsestasjonen sier at vi burde flytte ham på eget rom slik at han "sover bedre". Han har begynt å sove på magen, men ansiktet boret ned i madrassen. Det er slik han liker å sove og når jeg snur ham, igjen og igjen, blir han bare frustrert og snur seg tilbake.
Det er den ene grunnen til at jeg liker å ha ham i nærheten. Jeg tror ikke det kommer til å løse problemet med at han våkner ved at vi legger ham på eget rom - han gir veldig sterkt uttrykk for at han er redd eller ukomfortabel når han våkner (ofte har han sparket av seg dyna eller ligger med hodet i fotenden eller på annen måte trenger at vi legger ham på plass igjen og pakker ham inn i dyne og ullteppe for å få sove videre. At noen foreldre kan ignorere barna sine når de gråter fordi de trenger hjelp eller er redde klarer jeg ikke ha forståelse for.
Ofte er han tørst også. Jeg har sluttet å amme om natten før tidligst klokken 05 (som regel våkner han klokken seks og får melk da), men han får vann på tåteflaske og sovner ofte greit igjen etter å ha fått litt å drikke.
Sengen hans står omtrent en meter fra vår, vi tar han veldig sjelden opp når han gråter, og snakker ikke med ham, bare forsøker å berolige ham til å finne tilbake til søvnen. Vi har også en white noise/bølgesvulp-maskin som vi setter på og som ofte hjelper ham (og oss) til å falle i søvn igjen. Og alle "anbefalinger" sier at når vi gjør slik vi gjør nå så skal babyen i løpet av noen dager lære seg å sove sammenhengende gjennom det aller meste av natten uten å våkne.
I morgen fyller han 8 måneder og noen netter er ikke ulikt slik det var da han var rundt 2 måneder gammel.
Han har begynt å øve på å dra seg opp og i går løftet han seg opp på stuebordet (det er riktignok bare ca 35 cm høyt, men likevel), og i stad dro han seg opp etter vippestolen som stod på kjøkkenet og smilte seiersbredt før han falt ned på gulvet igjen.
Vi har utsatt det en stund, men nå må vi flytte senga hans ned på det nederste hakket, selv om det betyr enda mer slitne foreldrerygger i det vi forsøker å trøste i løpet av nattevåkinger. Er om ikke annet - langt bedre enn at han stuper over sengekanten under morgengymnastikken...