Noen små betraktninger

Slutten av oktober. Bare to måneder igjen av permisjonen min. Med fare for å gjenta meg selv - jeg spør meg selv stadig oftere dette: Hvor ble tiden av - du vet den tiden jeg skulle bruke på meg selv og *mine* ting? Svaret, etter litt selvbebreidelse for å ikke ha utnyttet tiden godt nok blir som oftest noe i retning av en forståelse for hvorfor dette flotte tilbudet, om man kan kalle det det, eksisterer. Tiden skal jo ikke brukes på meg, men på barnet mitt.

Jeg ser på Theo og det går plutselig opp for meg at den lille bylten som lå stille og puslet med leker i ro og fred bare for en liten stund siden har blitt et lite kravlevesen, som med lynets hastighet forflytter seg fra kjøkkenet til et hjørne med ledninger langt borte i stua. Ledninger er nemlig en favoritt blant alle de tingene det ikke er lov til å leke med...
Midt i stua har vi en stor romdeler, og i de nederste hyllene hadde vi plassert filmer vi aldri ser på - en samling stort sett bestående av dårlige skrekkfilmer Peder har kjøpt i vanvære lang tid tilbake. Theo har imidlertid overtatt kontrollen over disse hyllene og bruker dem som tunneller fra en side av stua til en annen. Og filmene - de ligger stort sett strødd utover og har blitt "Theos filmer". Kan sikkert virke litt forstyrrende på de som måtte komme på besøk, men filmene har definitivt fått en renessanse som underholdning ;)

Det er ikke så mye jeg ser på tv, men jeg fulgte med på siste sesong av "The Apprentice" da det gikk, og nå ser jeg på "Luksusfellen". Å se på andre som overhodet ikke har styring på egen økonomi gir en slags egoistisk tilfredstillelse og nesten usunn følelse av selvgodhet.
Vi har riktignok ikke huslån enda, men jeg skjønner ikke tankegangen bak det å bevisst kjøpe nytt hele tiden når man ikke har råd til det. Det å skulle ha noe bare fordi naboen har det...
Jeg kommer nesten ikke på noen andre som ikke har flatskjerm bortsett fra oss, eller huslån for den saks skyld. Men vi prøver å leve fornuftig, og selv midt i en finanskrise går vi innimellom på visning om det er et hus til salgs i rett område og rett priskategori.
Men jeg har jo ingen jobb å gå til når permisjonen er ferdig og Peder har heller ingen veldig sikre jobbutsikter fremover. Så vi har ingen hast. Selv om jeg lengter etter å ha "mitt eget" hjem er det likevel bedre å kjøpe hus når vi faktisk har råd til det. Og vi er heldige som har så mye plass å bo på som det vi har nå, det er ikke sikkert vi får det like romslig når vi får vårt eget hus.

Jeg var ute i Oslo forrige lørdag med Raymond. Første hele natt borte fra Theo. Og Raymond gjorde alt han kunne for at det skulle være koselig, men jeg bare lengtet hjem til familien min. Det er større enn halvlitere, gjensyn med gamle kjente og dansegulvet på Shadowlove på John Dee. Alt det jeg satte pris på en gang.

Men likevel - noen ganger kommer fortiden tilbake og innhenter meg. Innimellom barnesangene finner jeg i blant musikk som jeg hørte mye på en gang. Her om dagen var det en Depeche Mode-cd med alle favorittsangene mine. Den hentet fram minner om Slimelight, om venner jeg satte umåtelig stor pris på da, som jeg trodde var viktige venner men som jeg aldri savnet når tåken lettet dagen derpå og jeg flyttet tilbake til Norge.
Men det er mange sånne minner og mange små skyggespøkelser som innimellom titter frem. Og jeg kan nesten ikke tro at det var meg, så store forandringer jeg har gått igjennom de siste årene.

Og så har prinsen min gjort noe fint for meg - noe jeg tror jeg har veldig godt av. Jeg skal spille med Konfront på Elektrostat om et par uker. Han har villet ha meg med som synth-spiller helt siden jeg sa at jeg pilte piano som liten. Og nå blir det sånn, selv om den knappe kveldstiden vi bruker til å øve etter at Theo har lagt seg føles veldig kort og sangene ikke sitter helt enda. Men jeg gleder meg - det er en fin ting å endelig få spille i et band :)