Babyer på tur

Å få barn er å påta seg et spennende men skummelt lite kaos som forandrer livet for alltid. I begynnelsen var jeg uhyre redd for at den lille skjøre bylten skulle skade seg eller bli syk, jeg var redd for at jeg ikke skulle vite hva jeg skulle gjøre i en slik situasjon, redd for å gjøre feil eller noe som ikke var bra nok.
Men så innser man etterhvert at selv om man ikke er noen superheltinne så er man som oftest bra nok for sitt barn likevel. Uansett hva som måtte skje tror jeg man klarer å finne løsninger og alltid gjøre det som er best for barnet sitt. Alltid beskytte det og være hos det.
Men man vil også oppleve å komme til kort eller oppleve at man svikter i enkelte situasjoner. Eller øyeblikk. Det er kanskje lov, for det er en stor utfordring å skulle leve ansvarlig for to personer når man ikke har så mye erfaring med å leve ansvarlig for én...

I går falt Theos vogn over ende igjen. Det er tredje gang den velter og etter en sånn situasjon blir jeg full av selvbebreidelse og føler meg som en dårlig mor. En mor som ikke passer godt nok på eller som gjør feil i et lite øyeblikk fordi hun stresser eller tenker på noe annet. Hva kan vel være viktigere enn sikkerheten til barnet mitt? Det gikk heldigvis bra denne gangen også. Men det betyr ikke at det er greit. Det er aldri greit at han får vondt eller nesten-skader seg. Stakars lille gutten min.

Men selv om jeg har blitt flinkere til å ikke miste kontrollen, selv om jeg stresser mye mindre enn før så er det fortsatt utfordrende å være mamma. Og selv om det er helt fantastisk og Theo er verdens nydeligste er det fortsatt slitsomme dager. Han har begynt å krabbe nå og jeg løper stort sett etter ham hele dagen og prøver å sikre huset litt etter litt etterhvert som jeg stadig oppdager nye "feller". Han er kjempeglad i å tygge på og leke med elektriske ledninger, og selv om jeg tror jeg har sikret alle stikkontaktene nå må jeg helt tiden være på vakt bare sånn i tilfelle. Samtidig er denne nye bevegelsesfriheten hans en fin ting fordi han er mye mer selvstendig enn før. Han kommer seg dit han vil og klarer seg fint på egenhånd med noen leker spredd utover gulvet. Så får hønemoren med haukeblikket heller følge ham med argusøyne.

I går var Veronica og jeg på en liten Oslotur med Theo og Ingvild. Vi skulle besøke Magdalena og Junia men endte opp med å tilbringe mye tid på Ikea før vi endelig kom oss opp til Veitvet.
Vel framme var eneste parkeringsmulighet lukeparkering på venstre side, og jeg kastet meg ut i det før angsten klarte å melde seg.
Jeg har aldri lukeparkert mot venstre før, men det gikk over all forventning. Jeg kjørte Veronicas Ford og den var en drøm å kjøre (og parkere). Ikke et vondt ord om vår Volvo V40 men litt forandring fryder :)