Jeg våknet i morges - helt uthvilt og dristet meg til å se på klokka. Ni! Theo sov søtt i senga si og med unntak av mating mellom halv seks og seks i morges har han sovet hele natten fra kl 22 i går kveld, og det i sin egen seng. Ok, hvorfor gidder jeg engang å nevne dette? Han har rukket å fylle 3 måneder og på dette tidspunktet burde babyen sove gjennom store deler av natten og foreldrene få den søvnen de trenger, ikke sant?Før han kom til verden kjøpte jeg en bok om babysoving - "The no-cry sleep solution". Begynte å lese den før han kom, tenkte jeg skulle være godt forberedt - men når jeg leser den igjen nå skjønner jeg godt at jeg ikke kunne relatere til noe av bokens innhold da - babyen måtte komme og holde oss våkne om natten før boken kunne komme til nytte. Og vel, nå har jeg begynt å lese den om igjen, etter at vi hadde 3 netter på rad der Theo mer eller mindre nektet å sove, våknet nesten annenhver time og ikke ville sove igjen. Etter at man føler man endelig har kommet noen vei med å etablere gode søvnrutiner og har skrytt til venner og kjente over hvor flink babyen vår er til å sove om natten, var dette mildt sagt frustrerende.
Men boken beskrev den situasjonen vi opplevde som relativt normal. At babyen gjerne kunne endre søvnmønster helt plutselig og begynne å våkne flere ganger om natten igjen en gang mellom 2 og 4 måneders alder. Puh, javel, tenkte jeg - da får vi bare prøve så godt vi kan igjen...rolig stemning før han skal legge seg, dempet lys, lengre mating, forsiktig byssing for å få ham søvnig...og det fungerte i alle fall natt til i dag.
Det hjelper også litt å vite at små barn våkner langt flere ganger i løpet av en natt enn man skulle tro, gjerne en gang i timen(!). Ofte bare grynter babyen litt og sovner igjen, men når han våkner helt og gråter (uten at han nødvendigvis vil ha mat) er det aldri fordi han ikke vil sove igjen. Den ofte stuptrøtte babyen vet bare ikke hvordan han skal finne tilbake til søvnen og gråter - ikke for å være slem mot foreldrene, og ikke fordi han vil stå opp eller bæres rundt i timesvis.
Han gråter fordi det ikke er noe annet han heller vil enn å sove - men han trenger hjelp til å sovne igjen og føle seg trygg mens ha sover.
I går kveld gikk jeg også rundt med en liten tøykanin foran i bh'en noen timer og la den i senga hans da han skulle sove. Lukten av mamma er med på å hjelpe babyen til å føle seg trygg når den sover i egen seng. Det kan jo ha vært en medvirkende årsak til at han sov godt igjen.
Får bare håpe vi er tilbake i gode rutiner nå.
Ellers er Theo blid som en sol og smilet sitter løst det aller meste av tiden. I går hadde vi vært på trilletur med Veronica og Ingvild og i bilen på vei hjemover så jeg i baby-sladrespeilet at han stirret med stor forundring på sine egne hender, betraktet dem på en måte jeg ikke har sett før. Det var veldig fint å se på, den lille gutten som oppdaget at hendene ikke bare er noe som flyr forbi ansiktet og som kan suttes på eller brukes til å slå etter leker. Jeg lar meg forbløffe over den minste ting han gjør og det er kanskje meningsløst for alle andre, men å se babyen sin gjøre små nye ting hele tiden er virkelig utrolig fint å se på. Jeg tror alle som selv har fått barn er enig i at man blir litt baby-nærsynt og lever i en boble der det meste dreier seg om babyen og dens utvikling. Og at det er både fint og helt ok. Hva annet kunne være viktigere - liksom?
Ellers denne uken har jeg vært og snakket med noen om en lysere fremtid - og jeg er relativt fornøyd med møtet. Det gjenstår selvfølgelig å se om det bærer frukt, men jeg har tid til å sitte på pinnen en stund til. Det er en fin luksus.
Og dietten burde jeg kanskje nevne. Prøv å leve uten sukker, kaffe og melkeprodukter. Når du i tillegg er fiskevegetarianer er det ikke så mye igjen du kan spise. Men etter at jeg var syk med feber og brystbetennelse (av typen man kan får når man ammer) rundt 17.mai bestemte jeg meg for en liten innvendig vårrengjøring. Makrobiotisk diett.
I følge dietten skal man kort oppsummert ikke spise noe særlig annet enn brun ris og dampede grønnsaker, men etter noen runder i lokale butikker og med meg selv - ikke minst - har jeg funnet en gylden middelvei. Og den er -igjen kort oppsummert - det ovennevnte, nemlig å kutte ut kaffe, sukker og melkeprodukter.
Det begynte med sukkersug og hodepine, men jeg har hatt veldig godt av å kutte ut sukkeret - og kaffedrikkingen min (selv bare 1-2 kopper daglig) har i årevis ført til kronisk betent bindevev, så det er sikkert ikke det verste jeg kunne gjøre for kroppen min å drastisk kutte ned på kaffeinntaket.
Men å kutte ut ting i hverdagen betyr jo ikke at man fanatisk lar være å spise ting permanent. Hverdag er hverdag og andre dager er det lov å spise hva man vil. Hovedregelen går ut på å sørge for at det er flere av hverdagene og færre av dagene der man gjør unntak, og forøvrig kan man gjøre som man vil...
Det er selvfølgelig et lite savn etter daglig kaffe og sukker (spesielt for en sjokoladeelsker som meg), men når jeg ser at å unngå det umiddelbart gir helsegevinst ved at jeg ikke har betennelsestilstander, at jeg har mye mer overskudd, bedre hud og mer stabilt humør så er det vel egentlig ikke noen vits i å sirkle rundt kakeboksen lenger...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar