Små hjertesukk (og noen litt større)

Det er jo ikke det at man ikke har noe å skrive om. Men hvordan skal man få tid til å skrive blogg når dagene bare går? Ofte undres jeg over hva jeg egentlig bruker all tiden på. All denne tiden som skulle være min. Bare min og Theo sin. Men min tid er Theo sin tid, og det har jeg vel innsett nå - sånn er det bare.
Mating, kosing, babystell, turgåing, klesvask, matlaging og innimellom litt babysosialisering... Har vært på noen barseltreff og det er igrunn ikke så grusomt (som jeg kanskje hadde fryktet) å møte andre mammaer som har fått baby omtrent samtidig for å diskutere hverdagsploblemer og spise muffins.

Jeg har vært litt syk de seneste dagene - tett nese, vond hals og litt små-ør i hodet. Peder nevnte i stad at han gruer seg til å være ordentlig febersyk selv samtidig som man må ta vare på Theo. Som om ikke bare én av delene var slitsomt nok fra før av. Men alt går jo - man må bare ikke ta sorgene på forskudd og heller tenke at for hver dag blir han litt mer selvstendig. Og selv om det er en stund enda til Theo kan kle på seg selv så er det mye sannhet i det at han ikke lenger trenger at vi gir han full oppmerksomhet hele tiden. Rundt 2 måneders alder merket jeg et klart skifte i hvordan han i større grad kan underholde seg selv nå. Det slo meg at jeg ikke hadde like vondt i ryggen ved dagens ende og hvordan kunne nå det ha seg...?
Jeg tror mye skjedde på relativt kort tid - det at han ikke lenger har like stort behov for å blir båret rundt og trøstet hele tiden - at han ofte kan ligge i vugge, på leketeppe eller i vippestol og bare se på meg mens jeg gjør andre ting, eller han kan leke med sin nye venn Freddie. Freddie er en ildflue med mange finurlige finesser og i motsetning til mange av de andre lekene han har sett seg litt lei på er Freddie et av mammas bedre valg av babyunderholdning (se bilde).

Men ikke alle dager er fryd og bare lek. Så lenge vi har ro i hverdagen og klarer å holde en viss rutine er alt (som oftest) bare bra. Men om vi drar på tur, får besøk eller på annet vis avviker fra det daglige kan det ofte få uheldige konsekvenser. Hvis jeg stresser blir Theo en liten baby-stressball. Og det er ikke bare det at han merker om jeg er urolig, jeg er helt sikker på at adrenalin og stress-hormoner går over i morsmelken. Jeg har sett det skje gang på gang - nok til at jeg er overbevist nå. Denne helgen kjørte vi flyttelass fra svenskesiden av Finnskogen - min mamma hadde bestemt at det var på høy tid at hennes 30-årige datter hentet sine "bokser fra barndommen" og Peder og jeg kjørte den nesten 2 timer lange turen opp med hver vår bil - en Volvo V70 (stasjonsvogn med stor plass) og en pick-up med lasteplan. Det ble bare såvidt plass til alt som skulle med. Gammelt skrot for det meste.
Sentimentale og lettere paniske Isabelle gråt noen tårer for skumle minner som måtte rippes opp i. Jeg hadde bare lyst til å kaste alt sammen uten å engang se hva som var i boksene. Masse bilder og gjenstander fra de årene av ungdomstiden som jeg helst bare vil glemme, ting jeg hadde lagt lokk på og latt som ikke fantes. Føltes helt fantastisk å kaste disse tingene, veldig symbolsk. Men jeg er på langt nær ferdig, det står omtrent ti bokser med ting som må gåes igjennom i 1. etasje her nå. Men de kan vente. De tingene jeg kastet i går var det viktig å bli kvitt. Viktig å slippe å bli konfrontert med igjen. Det er nesten komisk de gangene jeg innbiller meg at jeg ikke går og bærer på ting fra fortiden. Jeg sier til meg selv at jeg har lukket gamle dører, men i realiteten har jeg kanskje gjort det stikk motsatte. Men sår gror vel aldri av at man setter plaster på dem. De må jo gjerne ha litt luft.