Overlevelses-strategi #1

Theo sover. Wow.
Siden i går natt har jeg hatt følelsen av å bli satt tilbake flere uker. Rutiner med legging, mating og annet hva-gjøres-til-hvilken-tid ble plutselig ugreit fordi han hadde vondt i magen. Men så innser jeg at dette er mest sannsynlig bare veldig midlertidig og - hurra - vi har jo faktisk klart å komme inn i relativt gode rutiner allerede. Kudos til Peder og meg. Men i dag har jeg vært kjempesliten, etter en natt som minnet mye om en av de aller tidligste zombie-nettene. For ellers, sånn nå for tiden, sover han stort sett mange timer i strekk og våkner bare én eller to ganger om natten for å få mat (for så å sovne greit igjen etter mating).

I mange år før jeg fikk barn kunne man gjerne høre meg si at folk får barn for å skape mening i sitt eget liv. Sagt på en annen måte; for å tilfredstille sitt eget ego...
Og nå som jeg selv har fått barn kan jeg bare bekrefte at det er mye sannhet i det utsagnet. For selv om man ikke bevisst får barn for å tilfredstille et eget behov, er det mye som skjer i underbevisstheten.
Jeg har aldri vært så lite opptatt av meg selv som jeg er nå. Aldri vært så lite deprimert, så lite opptatt av hvordan jeg ser ut eller at mine egne interesser blir tilfredstilt. Det vil si - jeg er jo fortsatt selvopptatt - (hvem er vel ikke det?) men i langt mindre grad enn tidligere. For i stedet for meg selv å passe på har jeg nå et lite hjelpeløst vesen som trenger meg, som elsker å bli båret rundt av meg, sove i armene mine, møte blikket mitt og smile til meg.
Jeg tvilte faktisk på min egen evne til å være en omsorgsperson. Jeg var jo bare den lille jenta med Peter Pan-syndrom og hvordan i all verden skulle jeg kunne være noe for en annen - jeg som knapt klarte å være noe for meg selv?
Men det er rart og underlig det her. Man bare skjønner hva man skal gjøre, hva man må gjøre - og så gjør man det. Og når man er helt utkjørt og kjempesliten så kommer det noen og tar over, overlapper og oppmuntrer.
Jeg skjønner virkelig ikke hvordan noen klarer å være aleneforeldre. Peder og jeg snakket senest i kveld om hvordan vi automatisk utfyller hverandre og tar Theo når den andre er veldig sliten.
Det er en fin følelse. Det er én ting å beundre pågangsmotet til aleneforeldre, men jeg stiller meg fullstendig uforstående til par som tenker at en baby - ja det er akkurat hva vi trenger for å redde det skakkjørte forholdet!
Det er vanskelig nok å finne tid til å pleie et godt og trygt forhold midt oppi hyl og gulp og alt det andre som hører småbarnstid til, hvordan noen bygger et forhold på dette - ja, det kan man jo undres over...

(Når dette er sagt - Peder og jeg sitter ofte og beundrer Theo og ser med takknemlighet på hverandre og babyen vår samtidig som vi nærmest blendet av hans sjarme spør oss selv
- Har vi to virkelig laget dette fine lille mennesket her?)

And now for something completely different.
Andre ting som har opptatt meg i det siste:

- I det alt flere av de gamle plaggene mine etterhvert passer igjen innser jeg at innholdet i klesskapet mitt ser ut som det tilhører en tenåring og jeg føler meg ikke kallet til å kle noe av det på meg...mystisk.

- Og i stedet for å kjøpe noe nytt til meg selv kjøper jeg ting til Theo.

- Vi skal til Oslo torsdag og jeg skal være der alene med Theo fra fredag til lørdag mens Peder er i Bergen med Konfront. Skummelt og fint på én gang.

- Nå er jeg så trøtt at øynene går i kryss og bokstavene stokker seg. jeg kan umulig skrive noe som helst av interesse.