Jeg har hørt at en kvinne aldri blir eldre enn 29.I morgen fyller jeg 30. Vi har barnevakt noen timer og skal ha småbarnsforeldre-venner Veronica og Thomas på middag. På ingen måte noen stor feiring.
Jeg hadde en større fest i fjor da jeg ble 29 - uten dengang å ha den vageste anelse om at jeg et år senere ville være mamma og bo på landet.
Det er spesielt å fylle 30. Det er kanskje den alderen som for alvor markerer en overgang fra ungdomstid til voksentid. Min halvsenile bestemor liker å minne meg på - ofte flere ganger i løpet av en telefonsamtale - at jeg ikke akkurat er noen ungdom lenger. Selv om jeg er ganske komfortabel med å skulle fylle 30 er det kanskje verdt å reflektere litt over akkurat dette.
Enkelte kan ikke vente med å fylle 18 år - for da er de jo “voksne”, mens andre - kanskje meg selv inkludert - har tviholdt på ungdomstiden og har de seneste årene vært selvdiagnostisert med Peter Pan-syndrom.
Jeg har nok definitivt blitt mer voksen det siste året. Både det plutselige tapet av et fantastisk fint menneske som stod meg nær hele livet, og det at jeg giftet meg og ble gravid var med på å forandre meg – kanskje mer enn noen gang tidligere.
Jeg står ofte og lurer på hvor “jeg” ble av – for mye av den jeg er i dag kjenner jeg ikke igjen fra årene som gikk. Når det er sagt kommer vi vel alle til korsveier innimellom. Utfordringen ligger i å velge den riktige veien videre.
Å bli mamma har utvilsomt fått meg til å tenke mer grundig igjennom beslutninger og holdninger - det er ikke bare det at det er praktisk lite gjennomførbart å fortsatt være “ung og uansvarlig”, når man selv får barn - men allerede fra babyen er liten legger man jo grunnlaget for barnets oppdragelse - og man må jo gå foran med et godt eksempel når det gjelder...det aller meste.
Men jeg ser meg ikke tilbake. Hvorfor skulle jeg gjøre det? Lykken ligger kanskje ikke i å få alt man ønsker seg - men heller i å mestre kunststykket det er å ta vare på det fine man har.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar