Lille speil på veggen der

Etter at man har sett ut som en liten flodhest i mange måneder er det fantastisk å endelig både se og føle at ens egen - gode gamle - kropp begynner å komme tilbake. Riktignok passer ingen av mine gamle trange svarte olabukser helt enda - det mangler liksom noen centimeter i livet - men bortsett fra dem kan jeg bruke nesten alt av mine gamle klær. Så hvorfor i all verden kler jeg meg fortsatt som en blanding av et fugleskremsel og en gammel husmor?
Her har jeg opptil flere alternative svar å velge mellom:

1. Jeg går stort sett bare hjemme og har ikke så mange jeg trenger å vise meg frem for med unntak av amøbefamilien i kjøkkenvasken. Det føles nesten litt trist når Peder - når han kommer sliten hjem fra jobb - gjerne studerer meg nøye og lurer på hva som er nytt (- siden jeg ser så fin ut...takk fine mannen min som legger merke til de små detaljene!) de gangene jeg har tatt bryet med å sminke meg :/

2. Jeg velger å ikke kle meg særlig fint da jeg i løpet av dagen garantert blir gulpet på, tisset på og pådrar meg en halvkilo søle oppetter buksebeina hvis vi klarer å stable oss ut i nærområdet på en trilletur.

3. Jeg har rett og slett glemt hvordan man pynter seg.

Sist lørdag var jeg på "shopping" for første gang på lenge. Veronica og jeg hadde fått pappaene til å passe på Ingvild og Theo og kjørte til Kongvinger. Wii - jentetur! Liksom. Jeg handlet ett plagg til meg selv (på salg - fornuftige mammaen) og ...to bæreposer med klær til Theo! Ute av syne - helt åpenbart ikke ute av sinn...

Jeg får vel bare innse at jeg nok kommer til å fortsette å se ut som et litt forkomment fugleskremsel en stund til. Men jeg har et ess i ermet. Har kjøpt en helt fantastisk kjole hos min favoritt blant klesbutikker på nett: http://collectif.co.uk/ - og så fort vårsolen stråler over i sommermodus skal jeg ut på trilletur som "cool mama".
Og det beste med det? Kjolen er ufornuftig som et lite helvete og tåler ikke maskinvask! ;)