Evighetens vampyrkyss (NB spoilere!!)

Etter 2392 sider var det altså slutt.

Det begynte som en gryende forelskelse, som etterhvert gikk over til en altoppslukende - men på merkelig vis likevel positiv - besettelse som fikk meg til å sveve rundt på rosa skyer i flere uker.

Den første følelsen - som jeg sikkert har delt med samtlige andre jenter som har lest Twilight, var denne litt uforklarlige forelskelsen i Edward Cullen.
Helt legitimt, sa jeg til meg selv - han var jo tross alt en fiksjonskarakter og hadde ingenting å gjøre med noen reell person.
Men så var det filmen da. Jeg så den etter å ha lest den første boka og lurte veldig på hvordan noen i hele verden kunne spille Edward på film, han skulle liksom være den vakreste mannen i universet. Og så velger de en uerfaren nerdeskuespiller fra en Harry Potter-film til rollen?

Men...Robert Pattinson var overbevisende, han spilte stort som Edward Cullen, han var virkelig Edward i den magiske filmverdenen, selv om han i virkeligheten ligner mest på et rart og ikke så veldig tiltrekkende loddent dyr. Gode stylister og lysarbeidere, noterte jeg meg bak øret.
Men det er egentlig ikke viktig.
Likevel, som en sann Twilight-fan hadde jeg selvfølgelig lest flere internett-forum-synsinger fra andre fans (sikkert ordentlige tenåringer også til forskjell fra sånne som meg som bare er blindpassasjerer) som ikke syntes skuespilleren var pen nok for rollen. Direkte stygg mente noen og var ikke redde for å la sine meninger bli spredd over store vide internett via youtube, blogger og forum.
Men se på bildene jeg har lastet opp her - det er ikke Robert Pattinson, det er virkelig Edward Cullen; Vampyr.

Kristen Stewart ligner virkelig på Bella, og jeg har sett for meg henne som Bella i bøkene jeg har lest etter å ha sett filmen. Men Bella altså. Hun begynte som den store heltinnen - jeg (og igjen: alle jenter som leser Twilight) var virkelig Bella, man levde seg inn i alt ved henne og opplevde det hun opplevde. Men etterhvert ble det liksom litt kjedelig at Bella hele tiden skulle skade seg, nesten dø, ville bli vampyr, ikke få lov til å bli vampyr, skade seg, nesten dø, ville bli vampyr, ikke få lov til å bli vampyr, skade seg, nesten dø, ville bli vampyr, ikke få lov til å bli vampyr... det føltes som et mønster som liksom ikke kunne repereres for ofte.
Men det kunne det. Jeg ble litt lei. Og jeg ble litt lei av Volturi som aldri helt fikk bestemt seg for om de ville drepe hvem-det-nå-var-som-stod-for-hogg eller ikke.

Da Bella endelig ble vampyr syntes jeg imidelrtid at alt skjedde slik det skulle og jeg ble kanskje til og med litt rørt. Vi hadde gjennom de tre første bøkene blitt fortalt historien til samtige medlemmer av Cullen-familien og hvordan alle som én hadde blitt vampyrer i en situasjon der de ellers ville ha dødd. Bella derimot ville gladelig gi opp sin tilsynelatende (nesten) problemfrie tilværelse som menneske for å være udødelig til evig tid med Edward.
Hun maser på ham at de skal ha sex (for å ikke pakke inn noe av det som så fint er pakket inn med sløyfebånd på i boka), men han vil helst vente til hun ikke lenger er menneskelig siden han er redd for at han kan komme til å skade eller i verste fall drepe henne.
Likevel, etter at de har giftet seg og er på bryllupsreise får hun viljen sin og dette fører til at hun blir med skapning (og ikke med barn som man kanskje ellers kunne ha sagt). Dette vesenet, som hun umiddelbart blir enormt knyttet til, skal imidlertid vise seg å bli den menneskelige Bellas bane. Wow, endelig! Hele scenen der Bella nesten dør etter at hybrid-vesenet har knekt hvert bein i kroppen hennes og lammet henne så hun ikke lenger kan røre seg, og der hun opplever spastiske indre blødninger og alt er litt mer grafisk enn bare pene silkebånd og rosa tyll, var faktisk utrolig velskrevet.
Det gikk en ørliten følese av vemmelse gjennom meg i det jeg raste gjennom sidene i en forrykende fart siden spenningen plutselig hadde steget flere hakk og man forstod at nå, endelig skjedde det noe her.

Jeg så for meg i sakte film hvordan Edward distribuerte vampyrgift overalt inn i henne for å få henne til å overleve og at han til slutt lyktes, og hvordan hun, etter å ha brent innvendig i flere dager, endelig gjenoppstod som vampyren Bella.
Og hvordan jeg tenkte at nå hadde hun gjort seg fortjent til å være vampyr hun også, og det var nesten rørende og kanskje gråt jeg til og med en liten tåre.

Jeg er glad jeg ble ferdig med bøkene før jeg skulle begynne å studere så jeg ikke lenger bruker flere timer hver kveld med å lese vampyrsaga. Og jeg er glad jeg ble ferdig sånn generelt sett for det ble litt langdrøyt til tider med kriger som skulle utkjempes og what have you... men det er ingen tvil om at jeg så definitivt lot meg påvirke og underholde av disse bøkene og jeg angrer ikke på at jeg gjenopplevde tenårne på nytt med en fantastisk vampyr. Nå gleder jeg meg bare til den andre filmen har premiere. 20. november. Kjæresten min er herved invitert til å la meg bruke en av jentefilm-kvotene hans.