Feiring av bryllup og navnefest

Så var den store festen som vi har planlagt i mange måneder plutselig en dag i historien. Ukene før - ikke minst de siste to dagene før den store dagen nådde stress-barometeret uante høyder og jeg fikk flashbacks til sommeren 2005 da jeg jobbet som servitør/bartender og kom mørbanket hjem fra jobb sånn i femtiden om morgenen men aldri fikk sove siden kroppen fortsatt var full av adrenalin fra kveldens skift. Det gikk aldri over - jeg vennet meg aldri helt til å jobbe på den måten selv om jeg var der over et halvt år...

Tilbake i nåtiden. Den store dagen kom og gjestene - i alt 65 - tikket inn. Vi hadde en liten seremoni arrangert av "Team Eriksen" - min pappa Jan og Peders pappa Trond mens Theo, Peder og jeg stod under en smijernsbue pyntet med hvite liljer.
Vi spiste 3 retter arrangert av kokken Monica og hennes 2 assistenter og drakk vin som Peder og jeg hadde valgt ut gjennom vinsmaking på Kollen med Peders vinimportør-fetter Jostein tidligere i sommer. Soave Classico mmm... (jeg har gjemt unna en flaske for senere!).

Theo har nå ikke mindre enn fire faddere; min bror Antonius (Toni), min venninne Marte, Peders søster Ragnhild og Peders barndomsvenn Magnus.

Mamma hadde bakt et helt kakebord nesten helt på egen hånd, inkludert en 3-etasjers bryllupskake. Jeg trodde vi kom til å ha kakerester i flere uker etterpå, men *sukk* der tok jeg visst feil for nesten absolutt alt ble spist. Må vel ha vært et sikkert tegn på at kakene var spisbare.

Theo sov godt da han endelig sovnet, og jeg gikk og la meg i 2-3 tiden, noe jeg er nesten helt sikker på at er det seneste jeg har lagt meg siden vi fikk barn. Satt og pumpet ut melk som jeg helte ut i vasken før jeg la meg, Theo fikk bare opptint melk fra fryseren hele kvelden så mammaen kunne drikke så mye vin hun ville ;)

Så - når de fleste kjedelige detaljene er nevnt har jeg et par refleksjoner omkring festen og i etterkant av den. Jeg tenkte nøye igjennom hvilke av mine venner jeg kunne tenke meg å invitere. Noen av dem som fikk komme har jeg kjent gjennom mange år, andre bare noen få. Jeg kunne bedt mange flere, men i det jeg måtte forsøke å begrense meg litt ba jeg de som har betydd mye for meg - enten i en jevn strøm i årevis eller i en periode da jeg virkelig trengte dem.
Likevel fikk én bestemt hendelse i forkant av festen meg til å tenke litt over hva som definerer en venn for meg, siden det sosiale vesenet Isabelle nå kun er en skygge av den hun engang var etter at jeg har flyttet på landet og fått barn. Og det å få barn i seg selv gjør kanskje at man velger bort noen venner - for at man ikke lenger har noe å snakke med dem om, eller fordi de ikke har forståelse for at tilværelsen blir en helt annen med et barn i huset hvorpå man kan ikke tillate seg å være like spontan som før.
Det er et lite paradoks dette - jeg har nemlig følt på situasjonen i mange år fra den andre siden - og nå vet jeg hvordan det er for begge sidene. Men så er det noen ytterst få som blir sittende på lasset i alle oppover- og utforbakkene. De børster man støv av, gir en klem og et glass vin og tar med seg videre inn i evigheten.

Siden det faktisk var slik at de av vennene mine som var tilstede er venner jeg bryr meg veldig om, ble jeg også litt trist på vegne av en eller to av dem. Jeg vet at jeg er utrolig heldig som har fått oppleve å finne en partner som jeg håper å kunne bli gammel med, for når man har fylt 30 og fortsatt er singel er man liksom ikke lenger fullt så optimistisk for tanken på at det noen gang kommer til å skje. Før jeg møtte Peder lurte jeg ofte på om kjærligheten allerede hadde passert som et hurtigtog jeg aldri rakk, eller at jeg allerede hadde opplevd det som liksom skulle være den store kjærligheten med han jeg var samboer med i England. Jeg husker sårheten jeg følte over å være til bare for meg selv, i et slags eksistens-vakuum der ingenting egentlig hadde mening.
Det er selvfølgelig de som er kronisk single fordi de ikke ønsker å binde seg til én partner, eller tror de ikke ønsker det. Men jeg tror at menneskene er skapt for å leve med en partner, og jeg skulle i blant ønske at jeg hadde Kirsten giftekniv-evner og kunne bringe mennesker sammen. Men hvem vet - kanskje jeg kan?