Theo er 2 uker gammel i dag. Det føles på mange måter som om vi har vært sammen mye lenger, og jo - selvfølgelig har vi det... Ni måneder, ni dager over termindatoen og nå...2 uker til. For å være eksakt.
Allikevel har jeg enda ikke klart å venne meg til tanken på at jeg er mamma. Jeg har vært gravid, jeg har vært den lille flodhesten i månedsvis og nesten ikke villet vise meg blant folk. Og så har vi blitt én mer. Peder og jeg og sønnen vår. Det hele er ganske naturlig. Men mamma - jeg?
Jeg begynner å få igjen kroppen min allerede. jeg spiser hele tiden og allikevel er det verdens raskeste slankekur å amme et barn. Jeg savner faktisk ikke sparkene i magen heller, slik noen sa jeg kanskje kom til å gjøre. Det føles bare deilig å ha kontroll igjen, ha min kropp for meg selv, og ikke være telt for noen annen. Men det var definitivt vært det. Jeg kommer ikke å se meg tilbake. Selv ikke når han gråter hele kvelden og natten...
Det var det da. Har brukt endel tid i dag på å lese om kolikk, barn og magesmerter. Han er jo bare så veldig liten. Den lille magen hans og det lille fordøyelsessystemet hans er enda så nytt og sensitivt, ikke rart han får vondt i magen og skriker i timesvis. Det har vært sånn i to døgn. Panikk.
Men i kveld har han vært rolig og stille. Vi gav ham en liten skje sukkervann, noe han besvarte med et stort smil og flere rolige timer med soving. Han ligger på ammepute på fanget mitt nå mens jeg skriver - våknet bare for litt melk i stad og sovnet igjen. Fine, nydelige gutten vår. Det at han har hatt magevondt noen dager betyr ikke at han har kolikk. Det er for tiden det jeg vet om 2 uker gamle babyer og de små magene deres. Og så ønsker jeg oss alle tre en god natt. Peder og jeg kan i alle fall trenge det...gjesp!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar