Apnea

Jeg så ham på festen. Det var ingen tvil, det var han som stod der borte. Kledd i hvite bukser, en beige strikket genser og med en drink i hånden. Håret gredd pent tilbake. Han lo og snakket med et par andre menn. Var det om båter? Hadde han blitt opptatt av båt? Det var så mye vi hadde å ta igjen, så mye som hadde skjedd på alle disse årene. Så mye jeg ville dele med ham.
Jeg betraktet ham. Han passet bedre inn her enn det jeg gjorde. Hadde han blitt eldre siden sist? Det så ut som han hadde blitt litt eldre. Linjene var kanskje en anelse mer definerte og trekkene mer markante.
Jeg hadde aldri sett ham slik, det var jo så mange år siden jeg hadde sett ham nå. Jeg kjente meg glad, ville hilse på ham. Forsøkte å presse meg fram i mengden for å komme bort til ham.



Men før jeg rekker frem har han gått. Kanskje han skulle på toalettet eller kanskje han gikk for å hente seg en ny drink.
Jeg spør etter ham, men de han akkurat snakket med bare rister på hodet og kjenner verken beskrivelsen av ham eller navnet hans. Men de snakker om båter.
Det kan ikke ha vært en drøm.
Ikke nå igjen.

Selvsagt. Jeg glemmer meg. Han har ikke blitt en dag eldre siden sist. Som det siste fotografiet jeg tok av ham er han for all fremtid frosset fast i tjuefem år. Sin beste alder.