Fast Forward

Og de står der oppe og ler av meg, englene. De som unnslapp, brøt ut av sirkelen. Så heldige de var som kom seg unna, tenker de. Vekk fra den evige vandringen og følelsen av å aldri aldri komme fram, aldri komme i mål.

De snur seg vekk, og den mørkhårede holder hånden foran munnen for å skjule smilet som får det lysende ansiktet til å sprekke opp som jordoverflaten under et jordskjelv. Jeg ser ham helt tydelig for meg. Har sett ham gjøre sånn mange ganger før, der han kniser som et lite barn, lykkelig og full av forventning.

Det er vår og jeg tar en pause fra lydbøkene jeg vanligvis spiller på vei til og fra jobb for å høre på musikk som passer til sol og varmere vær. Jeg skrur opp volumet og plutselig veller et hav av følelser opp i meg. Det er ikke den gode vårfornemmelsen jeg hadde ventet.
Jeg føler riktignok noe som skulle ligne på en vårfornemmelse, men det er også så mange andre følelser som kommer, av forgjengelighet, savn, tomhet og kjærlighet til noen som ikke er mer.
Tankene flyr...tretten år tilbake til Pappas leilighet i Tønsberg. Jeg tenker på grilling på verandaen, Playstation med Wipeout, to gutter som jeg tilbrakte mye tid med. Den ene broren min, den andre min stormende sommerforelskelse det året.

Jeg ruser motoren og girer opp, glir bortover veien uten å se på speedometeret. Det føles nesten som å fly. "Du och jag døden" og følelsen av å være uovervinnelig.
Over den lille sletta på riksveien etter Disenå og mot Skarnes, der asfalten har fått små hull etter telen, noen kilometer med vei før bakketoppen. Hvor høy fart klarer jeg å komme opp i?....110,120,130,140....blodet bruser! Jeg merker ikke farten, bare glir bortover.

Fornuften innhenter meg og jeg bremser ned akkurat før bakketoppen, selv om bare idioter kjører forbi her. Likevel ser jeg det ofte nok. Idiotene som kjører forbi selv om det ikke ser hva som kommer over neste sving eller bakketopp.

Jeg tar jo ikke sånne sjanser. Jeg er voksen og mamma nå.

Jeg spurte Peder om det i dag, om det er jeg eller dem som har vunnet.
Jeg vet jo at det ikke er noen konkurranse. Men likevel...
Vi hadde vært på besøk hos Mamma siden i går og der hang det bilder av Gard overalt. Kanskje som en engel som så ned på oss i alle rom. Jeg vet ikke.

Begge hadde de høye ambisjoner og ingen av dem følte noen gang at de oppnådde noe. Kom aldri i mål med planene de la eller drømmene de hadde. Det var følelsen av å ikke komme seg videre som fikk dem til å ta valget. Det var så enkelt og de ville aldri mer behøve å se seg tilbake. Som å låse en port og kaste nøkkelen.

-Nei, det er klart det er du som vinner!

Jeg vet jo at det er det riktige svaret, men nå som jeg har sluttet på lærerutdanningen, og enda en gang lurer på hva jeg skal bli når jeg blir stor, da er det ikke fritt for at jeg tenker på dem som slapp taket i kravet om de høye ambisjoner, om å bli noe og være noe. Være en som får til noe.

Men denne gangen smiler jeg bare tilbake, hilser på dem og kjører videre. For jeg vet at jeg har svaret, og at det har vært her hele tiden. Likevel kan jeg vel fortsette å lete.
Det at de tok det valget gjør at jeg aldri kan gjøre det samme.
Men jeg kan gjøre det de aldri gjorde. Sørge for at jeg hver dag gjør en innsats for å bli flinkere i jobben min, samtidig som jeg leter videre etter det andre jeg kan gjøre ved siden av. Men aller viktigst er det å aldri miste drømmen om det ene som jeg alltid skulle gjøre. Kanskje blir det i år. Det er jo vår nå, og himmelen er snart blå.